... sånne som mæ ...

... fire timer hår ... tre timer sminke ... to timer klær ...  timer med  venting ... noen minutter på catwalken. Nye omganger på catwalk ... mer filming ... flere intervjuer. Masse latter ... litt tårer ... mange fantastiske mennesker. 

En ny opplevelse og mange gode minner ...

Vippetang ... løsvipper ... kajal ... foundation ... hårspray ...

Sorry ... you can breath later.

Alt dette og mere til får du se på FEM i uke 15.

... the best is yet to come.

Dagens lille kjærlighetserklæring går til mannen min.

Vakre, gode, sterke mannen min. Trygge, gode mannen min som holder ut med alle mine "ups and downs". Morsomme, teite, fjasete mannen min som får meg til å le.

Glupe, tenkende, intelligente bokormen min som jeg kan diskutere alt med.

Kjærlige, ømme, nære, kosete mannen min som får hjertet mitt til å boble over av lykke, som får meg til å huske på hvor inderlig heldig jeg er.

Vakre, gode, sterke, trygge, gode, morsomme, teite, fjasete, glupe, tenkende, intelligente, kjærlige, ømme, nære kosete Egil min.

Jeg elsker deg!

... en helt alminnelig torsdag ettermiddag. Svett og fin var jeg, treningsklær hadde jeg på meg, for jeg hadde kjørt rett fra ei kjapp treningsøkt i Det lille røde rommet  til Tønsberg. Der skulle jeg ha en kjapp kaffedate med min mann før han skulle tilbake på jobb og jeg skulle hjem og vaske hus.

Vi satte oss ned med hver vår kaffekopp og skravlet litt før vi skummet gjennom dagens nyheter.

Mens vi satt der, oppslukt i hver vår avis, dukket det plutselig opp en hyggelig dame. Hun spurte pent om hun kunne få sette seg ned i den ledige sofaen på den andre siden av bordet, og vi ønsket henne selvfølgelig hjertelig velkommen. Kafeen var smekkfull, og nye mennesker er alltid hyggelig å treffe. Ingen av oss reflekterte nevneverdig over at hun snakket engelsk - det er det tross alt mange som gjør.

Vi snakket om løst og fast, hun spurte om Tønsberg og vi svarte så godt vi kunne. Tross alt er vi ikke så godt kjent i Tønsberg enda.

- by the way, I'm Trinny, sa hun ...

Å pokker! Trinny Woodall faktisk ...  Selve dronningen av makeover-programmer! Pulsen økte med omtrent 200 slag, jeg kjente stressrødmen i tinningen og jeg kjente at hendene ble fuktige.

Jaja ...det var ikke annet å gjøre enn å hilse pent tilbake.

- I'm Kikki. Nice to meet you.

Plutselig så skjedde det bare; tv-kameraer, lys, hårete mikrofoner - og midt oppi det hele var lille jeg. Totalt overrumplet, men likevel ganske fattet. Trinny spurte og grov om trening, hverdag, fest, barn og arbeid, og jeg svarte så godt jeg kunne på haltende skole-engelsk.

Hun må ha vært fornøyd, for hun spurte meg om jeg kunne ha lyst til å komme til Oslo for en drømmedag sammen med henne og Susannah.

Og så ... så var det bare slik ... jeg skal bli ny med Trinny og Susannah!

Bli ny ... på tv ... i vår ...

Det er jaggu ikke verst!

Vi dro til Svaberget i jula for å feire høytiden sammen med den flotte svigerfamilien min. Dagene var myke og gode, og det gjorde godt å se alle dem vi savner ...

Den jeg savner mest er sønnen min, Robert. Han fant den store kjærligheten der oppe på Mørekysten og valgte å bli der da vi flytta sørover. Det stikker ofte til av savn i mammahjertet mitt når jeg tenker på ham. Det er rart med det, vet dere; selv om han er voksen så er han mammas lille gutt. Slik vil det nok alltid være ... 

Julaften formiddag kom han på besøk, og herregud, så godt det gjorde mammahjertet å ha begge ungene mine hos meg!

Jeg kan heller ikke legge skjul på at jeg har savnet været man kan oppleve på Mørekysten. Jeg har savnet at vinden hyler rundt hushjørnene, jeg har savnet knakingen i huset når ei skikkelig vindkule tar tak, jeg har savnet gammelsjøen dagen etter et uvær ... jeg har savnet - av alle underlige ting - vind.

Det var før Dagmar ...

Dagmar var ei kraftfull dame som fikk oss alle til å kikke med skepsis i øyene mot vinduer som bulet i de verste kastene. Hun fikk Egil og svigerfar til å hente inn stabler av plank, sånn i tilfelle et vindu skulle gå. Hun tok strømmen, hun rev opp trær med rota, hun slang båter på land og ødela mer enn enn noen egentlig hadde trodd hun ville gjøre. Hun var skremmende vakker ... og jeg kan love at jeg per nå er kurert for kraftig vind.

Fjerde juledag kjørte vi tilbake til Vestfold og Strongman Road. Det var godt å komme hjem til roen her hjemme, godt å senke skuldre, sove i egen seng ... bare være oss tre i ro og mak.

Et flott 2011 er over, et spennede 2012 ligger foran oss. Jeg har tatt fatt på et av mine nyttårsforsetter - et forsett som innebærer mye trening og skjerpet kosthold. Disse månedene med lite eller ingen trening, og mye "kos" har ført til at jeg har lagt på meg relativt mye, og da spesielt over magen. Dette skal jeg gjøre noe med.

Det første delmålet mitt ligger allerede fire uker fram i tid ... da skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før. Så er neste delmål å møte sommeren i en form jeg trives med. Jeg skal ikke stresse og kave, jeg skal ta dette i et tempo vi kan leve med alle tre.

Og nei ... jeg kommer ikke til å stille på en scene i en liten bikini. ;)

.. til alle dere som fikk meg til å le i 2011, og til alle dere som fikk meg sint ... til alle dere som fikk meg til å riste oppgitt på hodet, og til alle dere som fikk meg til å bli myk av glede. Til alle dere som har bakket meg opp i mine valg og avgjørelser, til alle dere som har vært der ... til alle dere som har fått en ekstra plass i hjertet mitt i år ...

Småkaker er i boks, snop er i glass, ribba til ølsausen er stekt, Olsen på strekk er klar, gaver pakket og lastet i bil, Vilja er nybadet og straks skal det pakkes bokser med småkaker som skal være med opp til Mørekysten til svigers og sønn før jeg pakker koffert og gjør klart det siste før morgendagens juleferd.

Vi gleder oss!

GOD JUL!

- tusen takk, mamma, for at dere lagde denne snøen til meg!

Min vakre fem år gamle datter kikket opp på meg med sine fantastiske grågrønne øyne før hun - så teatralsk som bare hun kan - slo hånda ut og pekte på snøen som hadde kommet i løpet av natta. - tusen takk, mamma, for at dere lagde denne snøen til meg!

Jeg må innrømme at jeg ikke er noe glad i snø, men da mitt lille mirakel så gledesstrålende priste vinteren på denne måten måtte jeg gå i meg selv og innrømme at, joda, når snøen ligger slik som nå; ren og hvit, så synes til og med jeg at det er vakkert.

Jeg klarte å kjenne på forventningene til å ut og leke i snøen da jeg hørte henne snakke om den kjempestore snøhulen hun skal bygge i hagen vår. Hun la ut om skiløypa hun og pappaen hennes skal lage på plene, hun snakket om snølykter og snømenn, om å lage engler i snøen ... alt snakket hun om mens hun gledestrålende kikket på snøen som lå så ny og vakker der.

Og jeg ... jeg kjente på hvor vanvittig høyt jeg elsker dette vakre lille mirakelet vårt! Hvor inderlig glad jeg er for at hun snudde opp ned på livet vårt den maidagen for snart seks år siden. Og jeg kjente på hvor inderlig jeg gleder meg til å kle av henne snøvåt dress, pakke henne inn i et teppe og servere henne varm kakao når hun har vært ute og gjort alt dette hun gleder seg til å gjøre

Så dro vi i barnehagen, og jeg dro hjem for å gjøre unna mine oppgaver for dagen. Vel hjemme la jeg på en ny vedkubbe i ovnen og gikk ut for å hente inn mer ved. Et gammelt hus er ofte et kaldt hus, og vårt er intet unntak. Jeg plukket med meg et fange med ved, og ble stående der på utsiden av vedskjulet og kikke på huset vårt. Koselige, lune, gode lille hjemmet vårt.

Nynnende gikk jeg inn, la enda en kubbe i ovnen og tente ettpar stearinlys. Jeg satte på tevannet, la i en cd med julesanger sunget av Elvis i spiller'n og begynte på dagen min. Alt gikk som en lek ... helt til jeg skulle skifte vann til fiskene ... og knuste bollen deres.

Vel ... nød lærer naken kvinne å spinne, og fiskenes nye hjem ble et Norgesglass. Ganske dekorativt, om ikke nevneverdig bra for fiskene i det lange løp.

Mens jeg sto der og ryddet kjøkkenet var det noe som kakket på vinduet ...meiseboller, kokosnøtter og fuglemater var fulle av små - og litt større - fugler som spiste ivrig, og under dem satt katta og studerte dem sultent. Katten ble jaget, fuglene fikk en ekstra godbit ...

... og jeg ... jeg tok med meg tekoppen min og krøllet meg sammen i godstolen mens jeg kjente på hvor inderlig lykkelig jeg er.

I ettermiddag skal jeg ut og leke i snøen sammen med Verdens Vakreste Vilja!

- Obsessed - when your body is all that matters ... jeg leste denne setningen tidligere i kveld. Jeg leste den flere ganger, og hver gang jeg leste den gjorde den vondt.

Besatt - når kroppen din er alt som teller.  Når kroppen din er alt som teller ...

Jeg synes dette er en skummel setning. Det er en setning som beskriver forholdet altfor mange mennesker har til kroppen sin. Mange er tildels sykelig besatt av kroppen sin. Sykelig besatt av å spise korrekt, trene korrekt, sove nok, drikke nok, ta nok og riktige kosttilskudd. For mange er hverdagen slik at man aldri blir bra nok, uansett ...  Man blir besatt i jakten på det perfekte.

Men hva er egentlig det perfekte? Og hvem har bestemt hva som er perfekt?

Er det media som bestemmer det? Er det du? Er det venninna di? Er det mor di? Er det noen designere i Paris? I London? Er det en kroppsbygger på Golds Gym i Venice? Er det en size zero-modell? Hvem er det som bestemmer hva som er perfekt?

Er det virkelig slik at kropp er alt som teller?

Seriøst. Er det virkelig slik?

Jeg kjenner mennesker dette er virkeligheten for. Jeg kjenner mennesker som virkelig er besatt. Mennesker som ikke er i stand til å snakke om annet enn kropp, trening, mat, kosttilskudd, sunnhet ...Jeg kjenner mennesker som rett og slett ikke har et liv utenom denne jakten på den perfekte kroppen.

Jeg har vært der selv ... vært i denne jakten på den perfekte kroppen. Jeg har kjent på gleden ved å oppdage at jeg ved hjelp av riktig kost og riktig trening var i stand til forme kroppen slik jeg ville. Jeg har kjent på galskapen det er å ha et altoppslukende fokus på kropp ... og jeg har kjent på hvor kort veien kan være fra et normalt forhold til mat til en spiseforstyrrelse. Jeg har ikke vært på vei mot noen spiseforstyrrelse, men jeg har kjent hvor lett det kan være å tippe over om bare fokuset er stort nok.

Denne besatte jakten på den perfekte kroppen har gjort noe med mitt syn på egen kropp. Noe skjedde med speilet mitt, tror jeg, for når jeg ser meg i det nå ser jeg ei tykk jente. Inne i hodet mitt vet jeg at jeg ikke er tykk, men speilet mitt sier noe helt annet.

I etterkant ser jeg galskapen min. Jeg ser hvordan jeg må ha fremstått for mennesker i min nærhet som ikke var like opphengt i trening og kost som det jeg var. Jeg ser galskapen i å gledesstrålende legge ut bilder av blodårer som dukker opp fordi fettprosenten blir lavere ... jeg ser galskapen i å stadig vekk fortelle på Facebook at jeg skulle trene, at jeg hadde trent, at jeg skulle spise kylling og ris, at jeg hadde spist kylling og ris ... Jeg, som normalt er et relativt oppegående menneske, må på "normale" mennesker ha fremstått som ekstremt korttenkt og navlebeskuende.

Jeg vet hva jeg synes er flott, men er det perfekt? Det tviler jeg på ...

Det som slår meg i det hele er hvor lite sunt dette ekstreme fokuset er ... hvor lite sunt det er å være besatt ... hvor lite sunt det er at kropp er alt som betyr noe. Misforstå meg rett; fokus på trening og kost er bra, men å kun fokusere på disse tingen er ikke sunt for sjelen. Og er det ikke sunt for sjelen så er det ikke bra for kroppen heller.

Man må være i balanse mentalt og fysisk for å fungere optimalt. Tren bra, spis bra, kos deg med et glass rødvin, spis snop men hold deg til en dag i uka. Gå turer, løft skrot, velt dekk ... trekk en bil om det er det du føler for. Stå på ski, løp langt, spill håndball ... dans .. elsk. Le når du ønsker, gråt når du trenger det. Elsk og la deg elskes. Nyt de små tingene som gjør hver eneste dag til et mirakel. Et mirakel det er så viktig å ta vare på.

Obsessed - when life is all that matters!

Se det ... det ser mye bedre ut!

Sist mandag ble jeg operert igjen. Det vil si at jeg har hatt tre dager hvor jeg har satt (les; lagt) i sofaen med beinet plassert pent på en stabel av puter. En putestabel en prinsesse verdig, så høy og myk og har den vært.

Og der har jeg sittet ... og sittet ... og sittet. Jo mer jeg har sittet jo nærmere har jeg kjent galskapen krype. Jeg er bare ikke skapt for å sitte slik. Jeg er skapt for aktivitet. Jeg er skapt for bevegelse. Jeg er ikke skapt for å sitte slik ... helt stille. Jeg er for pokker bygd for fart!

Kanskje ikke slik fart som dette, men ... det finnes ikke tvil i min sjel om at vi mennesker ikke er lagd for å være i ro!

Mens jeg har sittet der har jeg kjent på vondter. Jeg har hatt vondt i ryggen, jeg har hatt vondt i beinet. Jeg har hatt vondt i det andre beinet, jeg har hatt vondt i operasjonssårene, jeg har hatt vondt i vilja mi. Kort sagt; jeg har hatt vondt! Og det er ganske underlig dette med vondt. Når man har en kronisk smerte godtar man den. Man sier til seg selv at det ikke hjelper å klage, men derimot vil alt bli så mye bedre både for en selv og for dem rundt en om man bare lar være å syte og klage over hvor vondt man faktisk har det.Man narrer kanskje omgivelsene til å tro at man faktisk ikke har vondt, selv om man har det så vondt at man holder på å gå fra vettet.

Når det er en midlertidig smerte, derimot ... da syter man! Oi, som man syter! Man syter og klager til alle som gidder - eller kanskje ikke gidder - å høre på en. Man forteller i deltaj hvor vondt man har det. Hvor hemmet man er fordi man har det vondt. Hvor inderlig vondt det blir i andre vondter fordi man har vondt. Man syter så mye at man risikerer vennskap bare fordi man i en begrenset periode faktisk har litt vondt.

Vi mennesker er jaggu snodige!

Denne gangen var jeg fast bestemt på at jeg skulle høre på legens råd om å holde meg i ro, så jeg har sittet der  i sofaen, med beinet opp på denne stabelen med puter. Jeg har sovet med beinet like høyt opp, på en minst like høy stabel av puter, jeg har hatt på meg støttestrømpe, ikke skiftet kompresser de tre første dagene ... jeg har virkelig fulgt doctors order. Jeg har prøvd å ikke syte for mye, noe jeg kan love har vært vrient. Jeg har virkelig prøvd å være en god pasient! Seriøst virkelig prøvd ... helt alvorlig!

Men ... i går sprakk jeg. Da satt jeg her og kjente på at om jeg bare fortsatte å sitte her så ville jeg rett og slett tørne galen. Så jeg gjorde unna litt husarbeid som støvsuging og klesvask, jeg sminket meg, iførte meg litt penere daffeklær og kjørte til barnehagen for å hente Lillebøll. Derfra dro vi innom apoteket og Rema1000 for å gjøre unna litt nødvendig handling ... og da vi kom hjem kollapset jeg på sofaen.

Jeg hadde vondt i absolutt hele meg. Jeg hadde så vondt at jeg var kvalm ... Så der satt jeg igjen, med beinet opp på prinsessestabelen og kikket ut på desemberværet mens jeg forbannet min egen dumhet.

Pokkers dumme kvinnfolk som ikke kan lytte til kroppen sin! Pokkers sta, dumme kvinnfolk som alltid skal gjøre ting på sin måte. Makan til kjerring!

Jada ... skjellsordene haglet over meg selv der jeg satt og tygde smertestillende ...

Så kom kvelden, Lillebøll ble lagt, kjæresten min kom hjem fra jobb og jeg skulle omsider få lov til å dusje. Tre dager uten dusj merkes kanskje like godt som smerter. Man føler seg ikke akkurat fresh og attraktiv, og da er det - naturlig nok - enda lettere å synes synd på seg selv.Jeg mener; ikke bare har man vondt, man er møkkete også. Hvor elendig går det egentlig an å ha det?

Jeg bare spør ...

Jeg kjente i går kveld kveld at en dusj hjalp på humøret. Enda mer hjalp det på humøret å få skiftet på disse seks sårene jeg har på beinet mitt ... og kanskje enda mer hjalp sofakos med kjæresten en heller dårlig torsdagskveld.

Jeg følte meg nesten lystig da jeg hinket opp trappa for å legge meg.

En ny morgen opprant og jeg lå der i senga mi ... lenge. Jeg lå der og kjente etter. Kunne det stemme? Var det virkelig sant?

Jeg hadde nesten ikke vondt lenger! 

Jeg følte meg glad. Lykkelig. Sprudlende morgenfrisk, faktisk.

Jeg hinket utfor trappen og tok i mot en ny vakker dag med et stort smil.

Her kommer et desprat rop fra de vestfoldske skoger:

Jeg må trene! NÅ! Tungt! Masse! Jeg må trene før jeg blir gal!

I morgen er det fire uker siden jeg ble operert, og helt ærlig; jeg holder på å bli tullete av å ikke få lov til å trene slik jeg vil trene. Jeg må innrømme at jeg ikke har vært innom gymmet i løpet av disse fire ukene, men nå ... nå er det nok. Jeg MÅ trene NÅ!

Og jeg skal trene i ettermiddag. Og jeg skal trene på torsdag, og forhåpentligvis på både fredag og søndag også ... men så, på mandag,  sitter jeg her igjen, da ... 

Mandag skal jeg nemlig operere venstrebeinet, så da blir det fire nye uker uten slik trening jeg vil. Men neste fireukersperiode skal jeg gjøre et forsøk på å komme meg på gymmet i hvert fall noen ganger, selv om jeg kjenner med hele meg at det bare vil irritere meg å pusletrene.

Jeg vil trene tungt! Masse! Effektivt!

Jeg vil bygge muskler igjen! Ikke veldig mye, men nok til at jeg synes det er pent. Jeg vil bli fit igjen. Fit, heit og sterk. Jeg vil bli sterk!

Men ... det er ikke før neste år jeg kan trene slik jeg vil igjen. Frem til da må jeg ta hensyn til nyopererte bein, slik at årene ikke skades av økt blodtilførsel. Jeg har nye fire uker med forbud mot beintrening ... ingen tredemølle, ingen knebøy, ingen bulgarske utfall, ingen tunge beinpress ... bare pusletrening på overkropp, og et skjerpet kosthold,

Og mens jeg sitter her og syter over mangel på trening og påfølgende galskap så får jeg drømme om fordums mageform. Klarer jeg å nå denne mageformen til sommeren, tro?

Forresten ... det er med en viss undring jeg observerer at enkelte websider og publikasjoner har hatt en klar nedgang i språk og rettskriving den siste tiden. Underlig hva man tillater å bli publisert ....

 Og når jeg først er i gang; jeg ønsker meg en slik som dette til jul.