... sånne som mæ ...

I dag konkluderer jeg med at vi trenger et større hus.

Jeg sitter nemlig her og surfer på finn.no og på diverse brukt/antikk-grupper jeg er med i på Facebook, og jeg kjenner på meg at det er så mye jeg har lyst på.

Rokk for eksempel ...

Eller en saueskinnsfell ...

Forresten; det har jeg ikke noe hastverk med.

Det er nemlig slik at favoritt-trollkjerringa mi, Jorunn, syr og selger skinnfeller, og vi har avtalt at hun skal lage en til meg. Den skal lages over tid, og jeg gleder meg veldig til den kommer i hus. Fellene hun lager er fantastiske, rett og slett fantastiske!

Akkurat som hun som lager dem. :)

Som om ikke det var nok så la mine svenske venner, Josefin og Stefan, ut den mest fantastiske sofaen på Facebook i dag. En sofa som fikk meg til å få tårer i øyene og kjenne på at denne ... denne står det bare Kikki på.

Dere ser det, ikke sant? At denne er lagd til meg ...Den passer perfekt som sofa til spisebordet vårt.

Den er rett og slett perfekt!

Jaja ... det er godt det er lov å drømme.

For tiden drømmer jeg vel egentlig mest om å pusse opp soverommene våre.

Når det kommer fosterbarn i hus må vi bytte litt rundt på soverom for at det skal bli riktig, så da skal Egil og jeg ta over det rommet som per i dag offisielt er kontor, men mest av alt brukes som roterom. Soverommene oppe har jeg en ide om skal bli relativt like, men likevel ulike. Jeg ser for meg at vi velger samme grunnfarge på rommene, men at ungene får bestemme detaljer. Vilja skal få sette sitt særpreg på sitt rom, og så får vi se hvem fosterbarnet er og hvilket preg han eller hun vil sette på sitt rom. Om det er en helt liten en er det jo greit; da styrer vi, men er det et eldre barn så får det være med på den siste finishen.

Dette er spennende ...

Vårt nye rom er ikke noe stort rom, men likevel gleder jeg meg til å pusse det opp.

Jeg har et bilde i hodet av veggfargen ... den tror jeg blir dyp aubergine. Og så fikk jeg ettpar fantastiske ideer gjennom en link som ble lagt på Facebook-siden min i dag. Enkelte observante mennesker har registrert at jeg ser nytteverdien i gamle paller ...

Så ... kanskje vi lager en slik sengegavl ...

Eller en slik som dette ....

Denne hadde rett og slett vært råkul sammen med den veggfargen jeg ser for meg!

Jeg tror virkelig jeg må godsnakke med Egil om denne. Jeg kjenner på meg at jeg må det ... hører du det, Egil?

Paller kan forresten brukes til så mangt.

Jeg falt for denne ... 

Denne hadde vært perfekt til de gamle familiebildene våre, og hadde passet ypperlig i trappegangen.

Disse er også kule.

Denne her tror jeg at jeg har vist i et tidligere innlegg, men den er så stilig at jeg må vise den igjen. Vi skal ha i hvertfall en slik pall i hagen nå i sommer.

Og så likte jeg virkelig denne måten å lage kjøkkenhage på. Det spørs om ikke pallekarmen min må få en palleutvidelse rimelig kjapt.

Jeg har sagt det før; det er godt det er lov til å drømme.

Men ... den soveromsideen ... den siste der ... den var slettes ikke dum.

Dette sa Kronprins Haakon så pent i sin hilsen da fosterhjemskampanjen "Det er aldri for sent å hjelpe noen på rett vei" startet.

Vel .. .Det er sant.

Det er aldri for sent. Og man må ikke tro man ikke kan gjøre en forskjell.

I dag har vi hatt vår siste samtale med de fantastisk flotte damene i Fosterhjemstjenesten. På torsdag hadde vi vårt siste PRIDE-kurs.

Vi er godkjent og anbefalt som fosterhjem fra Fosterhjemstjenesten sin side, så nå skal vi bare vente. Vente på at damene får skrevet PRIDE-rapporten om oss. Vente på å få lese PRIDE-rapporten og godkjenne den. Vente på å bli matchet til et barn. Vente på å bli godkjent av den aktuelle kommunen.

Vente ...

Vi er godkjent som oppveksthjem, som det så pent heter.

Det vil si at vi er godkjent for at et barn skal få vokse opp her hos oss, at et barn skal få ha oss som sin base når det ikke lenger er et barn ... Vi er godkjent for at et barn skal få kalle oss mamma og pappa resten av livet - om det vil. Det vil si at et barn omhyggelig skal matches oss, og at vi omhyggelig skal matches et barn. Det vil si at vi får tid til å bli kjent med barnet og at barnet får tid til å bli kjent med oss før det flytter hit.

Vi er godkjent som direkteplasseringshjem.

Det vil si at vi plutselig kan få en telefon om at nå må et barn mellom 0 og 4 år hentes. Da er det ingen matching, ingen detaljerte beskrivelser av barnets fortid, barnets familie ... da blir barnet akuttplassert hos oss. Og ... da kan barnet etterhvert tilbakeføres til foreldre, om det viser seg at det er det rette. Eller ... det kan bli her for alltid.

Så nå er vi ferdige med den lette delen. Nå er det bare å vente på at den vanskelige delen begynner. 

Det er en flott solskinns-søndag i Strongman Road*, og jeg sitter her og planlegger neste uke, både når det gjelder kosthold og trening. Vi har vært altfor sløve i altfor lang tid, så nå er det på tide å komme igang igjen.

Det nytter ikke bare si at "vi bør begynne å trene igjen" ... eller ... "vi bør skjerpe kostholdet - neste uke", her må det handling til.

Uten tvil, handling og straks-tiltak.

Jeg kommer til å legge meg på et kosthold med lite karbohydrater framover. Jeg trives med det, kroppen min trives med det, og da er alt som det skal være. Fett er jeg nødt til å ha, hvis ikke så tørner jeg bokstavelig talt galen. Det ble ettertrykkelig bevist da jeg var på konkurransediett for snart to år siden at om jeg ligger for lavt på fett så blir jeg rett og slett smågal ... og det er ikke bra.Så litt fett, litt karbohydrater og masse proteiner er planen.

Tilskudd kommer jeg ikke utenom, sånn er det bare.

Jeg vet jeg må spise ofte og lite for å klare å gå ned i vekt, og da er tilskudd et must for min del. Det finnes bare en leverandør av kosttilskudd for min del. Jeg regner ikke med at du blir overrasket når jeg sier det er Proteinfabrikken.  De leverer alt jeg trenger, både når jeg er på diett og når jeg ikke er på diett.

Proteinfabrikken er en bedrift i rivende utvikling. Flere ganger i året lanseres nye produkter, sortimentet utvides stadig med nye merkenavn, slik som Ironcore Nutrition, Cuatro og Easy Living Diet.  Alle tørre varer blir produsert i den 3000 kvm store fabrikken, mens barene og ferdigdrikkene lages i utlandet.

Proteinfabrikken sponser utøvere i mange idretter, slik som Olaf Tufte, Trond Nymark, Greg Saw og Fredrik Willman. Og ikke nok med det; på fabrikken - som har 25 ansatte - er det også et gym. Riktignok ikke av de største og mest avanserte, men mer enn godt nok til å bygge muskler og ha det trivelig.

Tilbake til tilskudd ... 

Jeg velger å erstatte ettpar av måltidene per dag med produkter fra Easy Living Diet-serien.

Selv om jeg er et frokostmenneske av rang så hender det at matlysten glimrer med sitt fravær en tidlig morgen, og da er det rett og slett perfekt å ta en shake. En shaker, en pose pulver og to desiliter vann er det man trenger. Riste i ti sekunder, la den hvile et lite minutt, og vips, så har man frokost man blir god og mett av.

Og vet dere? Blir jeg søtsjuk er det faktisk lite som smaker så godt som en bar fra Easy Living. Sjokolade er min favoritt, og det som er så bra med denne, sånn i tillegg til at den smaker godt, er at den metter godt, og dermed er et perfekt lite mellommåltid når man er på farta.

Jeg er av den typen som mener at gode, gammeldagse pannekaker er best, men ... proteinpannekakene fra Easy Living er jammen en god toer! Bland i litt kardemomme og litt kanel, og server dem med syltetøy uten tilsatt sukker ... Nyt lukten og nyt smaken.

Jeg blir sulten bare jeg tenker på disse pannekakene ...

Nam!

Vitaminer, mineraler og omega 3/6/9 er også noe som inngår i mitt daglige kosthold. Her er jeg faktisk flink når jeg ikke er på flink med kosten også, og min desiderte favoritt er Training Pack.

Jeg får alt jeg trenger via Training Pack - nesten. Jeg trenger et litt høyere tilskudd av fettsyrer, så som et lite tillegg til dette tar jeg Omega 3 fra Ironcore. Årsaken til at det er nettopp denne jeg tar er enkel; jeg hilser ikke på den i mange timer i etterkant. Det har jeg opplevd med mange andre omega-tilskudd, og jeg synes veldig lite om å rape fiskesmak i flere timer etter frokost.Med Omega 3 fra Ironcore unngår jeg det.

Jippi!

Det er to andre ting jeg ikke kan komme utenom når det gjelder tilskudd og det er proteiner og Cell Max.

Proteinshaken min er nesten det vanskeligste. Jeg er sær på smak, og har stort sett bare holdt meg til Whey Tech med jordbærsmak de siste årene.  Her om dagen fortalte Egil meg at Proteinfabrikken nå lager proteinpulver med mint-sjokoladesmak, så da måtte jeg teste det. 

Den var perfekt!

For meg som synes mint er fantastisk så var den rett og slett perfekt. Ingen kunstig ettersmak, ingen ubehagelig gulping ... de har virkelig truffet blink på Proteinfabrikken denne gangen! Jeg har ettpar ideer på hvordan jeg kan bruke det pulveret, men det får jeg heller komme tilbake til en annen gang.

Jeg tar en shake på morgenen, om ikke jeg starter dagen med en Easy Living-shake, og så tar jeg en shake på kveldinga, og jeg gleder meg like mye til hver shake.

Etter-trening-shaken min er litt annerledes.

Her bruker jeg Cell Max blandet med L-glutamin og Whey Isolate appelsin. Dette er en fantastisk etter-treningsbelønning som gir meg alt kroppen trenger for å holde ut en times tid til jeg får lagd maten vi spiser etter ei treningsøkt.

Proteinfabrikken holder akkurat nå på å utvikle en fantastisk lavkarbo-serie, og jeg har vært så heldig at jeg har fått smake på noen av disse produktene som blir lansert nå i midten av mai. Min desiderte favoritt så langt er krydderkaken. At noe som smaker så godt kan være lavkarbo og glutenfritt er nesten for godt til å være sant, men slik er det altså.

Dere har virkelig noe å glede dere til!

Jeg gleder meg selv også, for den er mange produkter i den serien jeg ser at jeg kommer til å bruke. Alle produktene i lavkarbo-serien finner du her, og flere er i komminga. Det er genier i arbeid døgnet rundt, og de kommer opp med stadig nye, spennende og smakfulle produkter.

Sånn; det var kjapt om tilskudd ... neste innlegg blir kjapt om mat.

... skjer det ting som gjør en vettskremt.

I slutten av oktober i fjor opererte jeg høyrebeinet mitt for åreknuter.  Siden jeg hadde vært plaget i mange år så jeg enormt fram til å bli kvitt smerter, tyngdefølelse, kløing ... alt det som følger med slike styggedommer som åreknuter.

Jeg satt her i syv lange og syv brede, og var helt sikker på at nå skulle jeg bli bra. Jeg skulle få smekre bein til sommeren, slik at jeg kunne iføre meg shorts og korte skjørt uten å skjemmes ...

Trodde jeg.

Jeg sluttet nemlig ikke å verke. Jeg sluttet ikke å ha tunge bein. Jeg sluttet ikke å ha hovne ankler.

Så jeg klagde litt over tingenes tilstand da jeg var inne og opererte det andre beinet mitt i slutten av november. - "neida ... dette er normalt. Ingenting å bekymre seg over. Bare vent, det går over etterhvert ... " sa sykepleieren.

Og jeg trodde på henne.

Men ... det gikk ikke over. Det fortsatte å verke.

Beinet mitt var tungt, kraftløst, og gjorde mye vondt. Det fortsatte å være misfarget, og årene som liksom skulle flates ut og bli fine ble ikke det.

Så jeg mailet sykehuset og forklarte situasjonen, og kort tid etter fikk jeg brev med innkalling til sjekk med ultralyd.

 Da jeg skulle kjøre til Oslo den morgenen jeg hadde timen fikk jeg telefon fra sykehuset om at legen var syk, så jeg skulle få ny time i posten.

Og jeg ventet og ventet ... og ventet.

Så purret jeg på dem igjen, og fikk beskjed om at dette var da leit, de skulle videresende mail til legen med beskjed om at dette hastet. Joda ... visst hastet det. 6 uker seinere fikk jeg brev med time.

Jippi!

Onsdag denne uka var jeg inne til ultralyd med dette verkende beinet mitt, og der fant legen jammen det jeg fryktet; en blodpropp.

Pent plassert rett over knehasen, i en dyptliggende vene, ligger det en blodpropp.

Det var omtrent det jeg fikk vite ... og så fikk jeg vite at jeg seinest slutten av juni skulle få fjernet denne.

Jippi!

På vei hjem kom panikken.

Blodpropp, det er skummelt, det. De kan løsne og gå til lungene, og blodpropp i lungene kan være fatalt.

Det kan rett og slett bety slutten.

Det har ikke jeg tid til.

Så vel hjemme leste jeg. Jeg leste til øyet var stort og vått, og hodet var fullt av panikktanker. Blodpropp skal øyeblikkelig behandles med blodfortynnende. Man skal legges inn på sykehus ... støttestrømpe i to år. Marevan i seks måneder ... Hvorfor i all verden hadde ikke jeg hørt noe om dette?

Jeg ble lykkelig da jeg fikk en telefon fra sykehuset på torsdag, men etter å ha pratet med sykepleieren jeg snakket med var jeg minst like forvirret. Hun visste nemlig ikke noe, og ikke hadde hun fått notatet legen gjorde, ikke visste hun hvordan hun skulle finne det ... hun kunne ikke hjelpe meg med annet enn å gi meg dato og tid til ny operasjon.

På fredag - etter masse tid på telefon, med dårlig pausemusikk, med masse fram og tilbake og ikke minst masse prat med en tålmodig og fantastisk bergensk sykepleier fikk jeg endelig svar.

Ja, jeg har en blodpropp i beinet.

Men ... den er ikke farlig. Den vil ikke løsne, så den vil ikke vandre til lungene mine, og dermed så kan jeg bare legge fra meg dødsangsten for denne gangen.

Dette er en type blodpropp som av og til dukker opp etter operasjoner i årene, og det er ikke blodet mitt som er årsaken til den.Den vil holde seg i ro der, sørge for at jeg har mye vondt i ukene framover, men ... den vil ikke løsne.

Og det er jammen det viktigste!

Så nå smører jeg beinet mitt med Ibux Gel flere ganger om dagen, jeg bruker støttestrømper når jeg skal kjøre langt, når jeg skal gå, trene og være mye fysisk aktiv.  Og det er helt greit.Jeg kan fint leve med å ha vondt i fire-fem uker så lenge det ikke er noe farlig som gjør at jeg har vondt. Jeg kan innrømme at jeg nok kanskje var litt hysterisk, og at jeg skulle vært flinkere til å spør da jeg var hos legen, men ... 

Pokker heller ... jeg var redd!

Men ...

~ Ut av alle de bekymringer jeg gjorde meg var det svært få det ble noe av ~

I dag kjenner jeg på at jeg gleder meg til sommeren.

Eller ... jeg gleder meg egentlig til varmere dager enn vi har hatt den siste måneden. Jeg gleder meg til dager som er såpass varme at vi kan ut og jobbe i hagen uten å fryse oss fillete. Jeg gleder meg til å ruske opp i underskog, i en gammel bålpass og et overgrodd blomsterbed.

Jeg gleder meg til å lage et nytt blomsterbed under kjøkkenvinduet.

Der skal Vilja og jeg så blomkarse, ringblomster, løvemunn og solsikker. Og så har jeg noen andre frøposer hun ikke vet hva er enda - og som jeg ikke husker helt heller ... vi lar det være en overraskelse.

Jeg gleder meg til Egil skal mure opp blomsterbed i hjørnet mellom garasjen og boden.

Belegningssteinen som er der gjør at området er litt hardt ... litt lite koselig. Så der vil jeg ha et bed hvor jeg kan plante humle ... og kanskje noen eføy som henger ned over kanten på bedet. Og kanskje jeg sår litt blomkarse som en fargeklatt innimellom.

Vi er så heldige at vi har en hage som er godt opparbeidet. Noe er gammelt, helt fra 1954 da huset var nytt.

Noe er nyere.

Alt i alt er hagen vår pent opparbeidet, så egentlig er det bare for oss å vedlikeholde. Men likevel ... jeg gleder meg til å sette vårt preg på hagen. Jeg gleder meg til å lage andefiskedam. Jeg gleder meg til å røske opp i det gamle bedet på enden av uthuset. Jeg gleder meg til å plante rosa jeg fikk av Ragnhild ifjor ... den rosa som mirakuløst nok har overlevd en vinter i potta si oppe hemsen i uthuset.

Jeg gleder meg til urteseng med lukt av magi.

Jeg gleder meg til kreativ utfoldelse, varme kvelder, solskinnsdager og tekopp i solveggen.

Jeg gleder meg til humlesurr og solvarme jordbær. Jeg gleder meg til sur rabarbra dyppet i sukker. Jeg gleder meg til solbærrøde fingre og rips med eggedosis. Jeg gleder meg til hønekakling og andekvekk.

Jeg gleder meg til okra og kikerter.

Jeg gleder meg til barnelatter og skitne tær.

Jeg gleder meg til vår ...

Jeg gleder meg til sommer ...

Jeg gleder meg til varmere dager ... 

Jeg gleder meg til fuglesang ...

Jeg gleder meg til bråstoppbuketter!

Har jeg noen gang sagt at jeg virkelig elsker den varme årstiden?

Den tiden fra sola begynner å varme og hestehoven begynner å blomstre i grøftekanten.

Den tiden når naturen virkelig lever ...

Jeg er et sommerbarn!

... jeg er et vårbarn ...

Jeg er ei kjøkkenheks som har det godt når det vokser og gror rundt meg.

.

I dag har jeg ingen store og alvorlige ting på hjertet.

Eller ... det er vel litt feil. Jeg har støtt og stadig store, alvorlige ting på hjertet, men det er ikke alltid jeg trenger å skrive om dem - i hvertfall ikke her. 

Jeg jobber på en slik stor og alvorlig sak nå, en sak som rører meg så inderlig. En sak som får meg til å gråte mens jeg skriver ... Det tar tid å skrive denne saken, nettopp fordi den er så stor og alvorlig, men når den blir ferdig så blir den bra. Veldig bra. Det er godt å ha mindre alvorlige saker å skrive på innimellom, så i dag skal jeg i all hovedsak skrive om trening under svangerskap - og kanskje jeg skriver noen ord om to kjekke herremenn også når jeg først er i gang.

Vi får se hva dagen bringer.

Jeg kjenner på meg at jeg bør bli litt mer strukturert i hjemmearbeidet mitt. Det er veldig lett å la meg distrahere av allverdens små og store ting, av både viktige og uviktige ting. Helst uviktige, faktisk.

- "se så fint sola skinner inn av vinduet akkurat nå ... ååååååh det er vakkert!"

Eller ...

- "pokkers møkkavær! At det går an å være så vått/kaldt/surt/grått!"

Eller ... kanskje planter trenger vann, gulv trenger en vask, klær trenger å brettes ... Du skjønner?

Jeg trenger rett og slett struktur! 

I dag er det en dag hvor det er litt vrient å få den strukturen jeg trenger og ønsker meg. Vilja er nemlig hjemme fra barnehagen, og jeg skal love det blir liten tid til å fokusere på skrivingen da. Hun skravler i vei, helt uten å ta hensyn til at mammaen sitter her og leter etter de riktige ordene. Og våger jeg å sette meg ned med headsettet på for å høre på de intervjuene jeg har tatt opp så skal hun selvfølgelig ha oppmerksomheten min.

Men ... jeg skjønner henne.

Det er ikke så lett å skulle tie stille når man er fem - snart seks år. Og hjemmearbeidende mammaer kan egentlig ikke forvente å få sitte helt i fred, helt i sin egen lille verden av ord og store tanker. Så denne hjemmearbeidende mammaen lar egentlig skriving være skriving - til i kveld. Da kryper hun inn i sitt eget lille univers igjen.

Så praktisk det hadde vært å kunne vært helt om natten - og helt om dagen! Det er nemlig slik at jeg skriver best sent på kvelden/tidlig natt. Og så er det slik at jeg er best mamma på dagtid. Det er ingen tvil om at jeg skulle vært en superhelt.

En skikkelig kul superhelt!

Vet du?

Etterpå skal jeg gjøre noe glupt. Jeg skal sette meg ned med en tekopp og planleggingskalenderen vår og planlegge dagene mine. Jeg skal skrive ned når jeg skal være Pulverheks, og når jeg skal skrive. Jeg skal føre inn viktige ting som Pride-kurs, idretts-skolen, trening, konkurranser ... alle slike ting som bør i kalenderen skal føres inn. Og så skal jeg faktisk være flink til å følge opp den planen jeg setter for meg selv.

Kanskje jeg på den måten klarer å strukturere dagene mine nok til at jeg får gjort det jeg skal når jeg skal det?

Jeg håper det.

Forresten ... da jeg satte meg ned her for å skrive dette innlegget hadde jeg egentlig et innlegg om mat i hodet. Og litt lenger bak surret det et innlegg om den nye bikini-klassen som er innført i IFBB ...

Skjønner du hvorfor jeg trenger struktur?

- Så modige dere er!

"Så modige dere er som orker å ta på dere oppgaven det er å være fosterforeldre."   sier mange for tiden. "Så modige dere er som gir slipp på friheten, på roen og det trygge ved å bare være dere."

Men ... er vi modige? Sånn egentlig ... er vi modige?

Jeg føler meg ikke slik.

Jeg føler meg slettes ikke modig. Helt ærlig så føler jeg meg innimellom vettskremt og bittelita.

Vettskremt fordi jeg egentlig ikke vet hva jeg går til. Bittelita fordi dette er en enormt stor oppgave - en oppgave som på mange måter føles enda større en foreldreoppgaven egentlig er.

Egil er modig!

Han går nemlig på denne oppgaven som han gjør med alle andre oppgaver; med krum nakke og masse pågangsmot.

Han er modig.

Men jeg ... jeg vet jammen ikke, jeg.

Vi har vært på seks Pride-samlinger nå, og jeg kjenner i hele meg at jeg er vanvittig glad for at vi takket ja til plassen på det kurset. Vi lærer så mye. Så vanvittig mye ... så mye som vi kanskje visste, men aldri helt har kjent til, eller kjent på. 

Jeg er så glad for at vi tar dette Pride-kurset. Om ikke vi blir godkjent som fosterforeldre vil vi likevel ha lært masse, både om barn, andre mennesker, oss selv - og hverandre -  kunnskap vi neppe hadde fått uten dette.

Alle foreldre burde egentlig tatt et Pride-kurs.

Det er min påstand.

Alle foreldre burde hatt et Pride-kurs. Kanskje vi da hadde sluppet at det er så altfor mange barn som venter på å komme i fosterhjem og så altfor få fosterhjem. Kanskje vi da hadde sluppet å oppleve at barn blir vanskjøttet ... Kanskje vi hadde opplevd at disse foreldrene som ender i en slik situasjon at barna deres må i fosterhjem hadde tatt tak i seg selv og unngått situasjonen?

Jeg vet ikke.

Kanskje det er en utopisk tanke fra min side?

Men modige ...

Jeg vet ikke om jeg vil bli kalt modig "bare" fordi jeg kjenner at jeg har plass til flere i hjertet mitt.  For det har jeg. Jeg har plass til flere barn.Jeg har plass til flere voksne.

Vi har plass til flere barn. Vi har plass til flere voksne.

Og vi har styrke til å jobbe med alle rundt dette barnet. Vi har styrke nok til til å gjøre vårt for at samarbeidet med barnets biologiske familie skal gå godt. Vi har styrke nok til å takle oppturer og nedturer, kamper og medvind.

Vi har kjærlighet nok til å innlemme dette barnet i vår lille familie, vi har barn som tar i mot dette barnet med åpne armer. Vi har familie som er der; klare til å ta i mot et nytt menneske.

Vi har plass psykisk og fysisk.

At det kan bli tøffe kamper er vi fullt klar over. At det kan bli alt annet enn en dans på roser er vi fullt klar over. Vi kjenner på det; at vi er klare til dette. Vi er klare til å ta på oss den oppgaven det er å være foreldre til et barn som trenger ro, trygghet, kjærlighet, grenser, omsorg ...

Vi er klare.

Så er vi her igjen; mandag.

Solskinnsmandag. Jobbe-hjemme-mandag. Vaske-gulv-mandag. Trene-bein-mandag.

Deilige mandag!

Hodet er fullt av mandagstanker ... det er store tanker og mange ord som må ut i dag. Ingen store, alvorlige ting. Ingen revolusjonerende tanker eller ideer ... bare gode mandagstanker. Mandagsord.

Det er nemlig slik at livet er godt - også på en mandag.

Mandag er en god dag!

Kanskje det er slik at mandagen er ekstra god etter man har hatt ei god helg? Jeg vet ikke ... jeg vet bare at vi har hatt ei fantastisk god helg sammen, vi tre her i Strongman Road. Det har vært gode, varme, myke dager med masse tid sammen, tid til hverandre.

Deilig!

Sola har varmet godt over Strongman Road denne helgen - uvanlig godt til å være i slutten av mars. I solveggen har det nok vært godt over tyve grader. Det er slettes ikke feil, men samtidig er det litt skremmende å få slike temperaturer på senvinteren. Man forventer egentlig at det fortsatt skal være skitten snø igjen rundt omkring, man forventer minusgrader på nettene og bare noen ganske få røde grader på dagtid.

Litt skummelt tidlig vår til tross ... Lykken en søndag formiddag var å sitte i solveggen og lese Ingvilds siste sak i Magasinet mens jeg nippet til teen og hørte fuglene synge.

Det gjorde noe med kropp og sjel, denne roen jeg fikk mens jeg satt der. Teen var god, Ingvilds penn fikk meg til å smile gjenkjennende, fuglene sang så vakkert og over meg lekte to sommerfugler seg.

Det var en god start på en vakker søndag.

Hønene har oppdaget at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, så de våget seg ut av hønsegården for første gang denne vakre mars-søndagen. De trippet lykkelig rundt på plenen, sparket litt i gammelt fjorårsgress for å finne årets friske skudd, kaklet fornøyd til Pysa og hverandre ... og innimellom så hanefar - også kjent som Importante - sitt snitt til å få seg litt ...Sleipe fyren.

Og jeg ... jeg oppdaget en ny side ved meg selv denne solfylte søndagen i mars.

Jeg har alltid visst at jeg liker hager, og at jeg liker en velstelt hage ... jeg har bare aldri helt vært der selv. Ikke helt ... bare nesten. Men denne søndagen - denne helga - viste meg at jeg synes det er befriende å rusle rundt i hagen, rydde blomsterbed, beskjære busker og trær, rake plen, stelle drivhus ... planlegge og drømme.

Den roen dette ga meg kjente jeg gjorde godt.

Det er godt å se at jeg har arvet endel av min gode mamma ...

Ei god helg gikk over i en vakker mandag.En mandag som er begynnelsen på ei uke hvor mye skjer, med mange planer, mange drømmer. En vakker solskinnsmandag sent i mars ...

En mandag med store tanker og mange ord som må ut. Gode ord ... triste ord ... tankefulle ord. Ord som kanskje kan få andre til å tenke litt.

Men det er i kveld.

Først skal huset vaskes og klargjøres for en ny, vakker uke.

Det er en vakker mandag formiddag her i Strongman Road. Sola skinner, det spirer som bare det i blomsterbed, fuglene er våryre i skogkanten, og stakkars Pysa, hun vet ikke helt hvilket bein hun skal stå på for tiden. Det er ikke så enkelt å være ei sterilistert pusefrøken når våren lokker.

Fortsatt er det såpass kjølig at det gjør godt med fyr i ovnen, te i en stor rød kopp og levende lys på bordet. Fortsatt frister det mest å sitte ved stuebordet mens jeg skriver.

Jeg kjenner det bor  mange ord i meg nå, så denne uka står i skrivingens tegn. Riktignok skal jeg skifte ham til Pulverheksdrakten på onsdag, men så snart den flyturen på sopelima er over så er det tilbake til penn og papir.

Tastatur, headset og skjerm er vel en mer korrekt beskrivelse av skriveprosessen per i dag, men helt ærlig; det høres da mer mykt og romantisk ut med penn og papir?

Tidligere så jeg alltid for meg skriveprosessen som en litt romantisk sak. Bildet av en myk kvinnerygg bøyd over arket dukket alltid opp. Den litt skrapende lyden av penn mot papir fulgte alltid dette bildet, og lukten av stearinlys gjorde bildet komplett.

Om det er slik kan jo diskuteres. Det er ikke ofte jeg sitter med penn og papir, annet enn under intervjuer - og av og til når jeg får ideer og faktisk har penn og papir i nærheten. Noe sier meg at jeg alltid burde ha penn og papir tilgjengelig, men dessverre er det ikke slik.

Det er mange ideer som forblir halvdrømte planer når jeg er ute og kjører bil ... men det er også der de mest kreative ideene mine starter. Jeg tenker når jeg kjører bil, jeg jobber veldig mentalt mens jeg er på veien ... og det fører stadig til gode ideer.

Når jeg skaper så sitter jeg stort sett her ved spisestuebordet vårt. Stort sett brenner det et levende lys på bordet, og som oftest er min store røde kopp innen rekkevidde. Om jeg har en av disse kveldene jeg ikke kan få lagt meg fordi jeg må skrive så hender det at den store røde koppen er byttet ut med et glass vin.

Så sitter jeg her da ... ikke alltid like fokusert, men stort sett inn "the zone".

Jeg gjør alle mine intervjuer "real life". Det vil si at jeg tar med meg penn, boka mi og diktafonen og faktisk treffer det mennesket jeg skal skrive om. Ved å sitte sammen med "offeret" mitt mens jeg gjør intervjuet kan jeg notere ned småting som bevegelser, blikk, mimikk, stemning der og da ... slike småting som gjør saken jeg skal skrive mer levende.Ved å ta intervjuet opp på diktafonen min vil jeg alltid klare å få nyanser i stemmen, jeg vil få med meg alle ordene som blir sagt.

Slike ting får man ikke med seg når man gjør et intervju per mail, og om man ikke kjenner mennesket man intervjuer vil man aldri være i stand til å gjøre saken levende på en troverdig måte.

Tilbake til min prosess.

Så sitter jeg her da, ikke alltid like fokusert ... De første linjene kan være vriene å få ned. De ser bare teite ut ... de er ikke slik jeg vil ha dem. De er feil bygd opp ... jeg blir ikke enig med meg selv om jeg skriver i fortid eller nåtid ... Det er alltid masse knot, sutring og syting før jeg kommer i gang.

Det er ikke sjelden jeg tramper rundt her, skikkelig snurt, fordi jeg ikke får til ting slik jeg vil ha dem.

Men så ... så løsner det!

Da er jeg der ... i sonen. Og jeg elsker å være i sonen! Jeg elsker å kjenne på at ordene bare kommer ... de fyller skjermen, ark etter ark. De gir mening, de får meg til å smile ... og er disse ordene riktig satt sammen så hender det jeg får gåsehud på ryggen av å lese gjennom dem.

Da vet jeg at det jeg har gjort er bra.

Da vet jeg at du som leser vil synes det er godt å lese det jeg skriver.

Denne uken står i skrivingens tegn her i Strongman Road. Jeg kjenner jeg er full av ord nå, ord som må ut. Denne gangen er det ord som skal publiseres i et svensk magasin, det er ord som skal publiseres på ei norsk nettside, det er ord som skal oversettes fra engelsk til norsk ... og det er ord som skal leveres til ei av våre store aviser.

Det er godt å være der jeg er nå  ... 

... in the zone ...

... but somebody's got to do it?

For flere år siden leste jeg en annonse i Romsdal Budstikke ...

"Ole, 6 måneder, trenger et nytt hjem"

... sto det.

Jeg gikk fysisk vondt i hele meg. Stakkars, stakkars lille menneske som får en slik start på livet. "Ole" var ikke ute av tankene mine hele resten av den dagen.

Da Egil kom hjem fra jobb viste jeg ham annonsen, og der og da ble vi enige i at vi skulle ta en telefon til Bufetat, som var annonsøren. Vi så gjorde ... og der og da ble spiren sådd; vi ønsket å bli fosterforeldre.

Så skjedde det litt sånne småting man ikke alltid har kontroll på ... sånn som at Vilja plutselig meldte sin ankomst. Eller ... det er jo en smule overdrevent, siden Vilja er prøverørsbarn og slettes ikke meldte sin ankomst helt uventet. Men uansett; Vilja plasserte seg i magen min, og dermed var fokuset vårt på henne.

Selv med ei aktiv lita Vilja som fikk masse oppmerksomhet lå hele tiden denne lille spiren der et sted i oss. Den vokste seg stadig sterkere, og en dag da Vilja var rundt to år tok vi nok en gang kontakt med Bufetat. Vi fikk skjemaer tilsendt i posten, omfattende egenpresentasjonsskjemaer som vi fylte ut etter beste evne. Så fikk vi hjemmebesøk av en mann og en dame fra Fosterhjemstjenesten. Lang prat om mye forskjellig sørget for at vi fikk invitasjon til PRIDE-kurs.

Og så flyttet vi ...

Nok en gang ble det med tanken om å bli fosterforeldre.

Men ... det er jo det da ... alle gode ting er tre.

Rundt juletider satt vi her igjen og kjente på denne spiren, dette ønsket om å få være noe for et barn som trenger noen. Så vi fylte ut kontaktskjema på fosterhjemstjenesten.no, sendte det ... og forbausende kjapt fikk vi telefon med spørsmål om vi kunne tenke oss et hjemmebesøk.

Første steg var tatt, vi fikk besøk av to hyggelige damer fra fosterhjemstjenesten, og resultatet av det besøket var at vi fikk invitasjon til PRIDE-kurs. Denne gangen lå alt tilrette for at vi kunne starte med det.

Og tro meg ... dette er en spennende prosess!

Etter første kurskveld var jeg ekstremt ambivalent. Jeg var absolutt ikke klar for å bli fostermor samtidig som at dette klarer jeg på strak arm ... tror jeg ... kanskje ... selvfølgelig gjør jeg det ... muligens.

Etter andre kurskveld hadde ambivalensen roet seg litt, og etter tredje kjente jeg på at det vi gjør nå er helt riktig.

I dag har vi hatt hjemmebesøk #2, og jeg kjenner fortsatt på den gode følelsen av at vi har valgt riktig ved å starte på denne prosessen.

Det er en tøff prosess, det finnes det ingen tvil om. Man må grave på steder i seg selv man kanskje har latt være å grave i. Man må kjenne på vonde følelser, man må klare å ta til seg tanker, ideer og inntrykk. Man må gå i seg selv, gi av seg selv - og man må være ydmyk nok til å innse at man kanskje kan feile.

Jeg er glad vi er i gang med prosessen, jeg er glad vi tok skrittet ... så gjenstår det bare å se om vi blir godkjent som fosterforeldre en gang utpå tidlig sommer, eller om vi blir veid og funnet for lette.