Rule #3 - don't let the nerves fuck up your performance

Once in a while we've all been totally devastated by competition nerves. Those stupid nerves hit you at the most terrible time, and they ruined the good sleep you needed the night before a competition. They made sure that you didn't eat as good as you should've done, and they have even ruined what could've been a perfectly good competition.

Fucking nerves!
Mess up a good thing like that. That's such a waste of time and energy.

Ok, let me be more specific. Competition nerves are good. They make sure that you are on the alert, that you are more focused on the task in front of you. It is when you let the nerves ruin for you they are devastating.

So rule #3 is simple; don't let the nerves fuck up your performance. You know they steal your time and energy, and at the same time you know that you don't have time and energy to waste just before competition. Instead of letting them ruin for you, make them your friend. Make them work for you, not against you.

Look at it like a conversation.

Your nerves: -"are you really strong enough?"
You: - "Yes, I am strong enough. I will show you!"
Your nerves: - "you will embarrace yourself when you fail tomorrow"
You: -"You sure?! I will prove you wrong. Just you wait!"


And then go out there, do your thing, show your nerves that you are strong enough, that you do have something to do on that arena, together with those athletes. Do exactly what you've been training for; have fun. Lift heavy. Have the best - at the most - 6 minutes of activity you've had in a long time.

And ... once you have done this one time, proven your nerves wrong ... the next time they come, you will remember that the conversation worked the last time. You will have it again, and you will prove the voice wrong again.

"Hello Nerves, my old friend. You've come to talk to me again?"

Bring it!


 

Rule #2 - can you just NOT FUCK UP for 20 seconds?

  Think about it:

How many times have you done everything right, and ended up screwing up a lift, a session or a comp?
Your training has been as planned, your eating, sleeping and recovery has been perfect. You got your shit together.

Ready to lift!

And then the doubt comes sneakin' along ... "will I be able to do this lift?"

Or the equipment puts you of your game ... "these farmers are so much lower than the ones I'm training with ... "

Or the ref has explained things differently than you expected ... "hey ... that's not the way I'm used to do it!"

Or you are feeling a bit unfocused ... "I wonder what we should have for supper tonight?"

 

Do you recognize yourself in this?

I do ... and for all of us who once in a while experiences this, Kirk Karwoski has a little something to tell us. And I agree ...

We should all be a little like Kirk ...


 

Rule #1; don't be a dick.

It's a simple rule, isn't it?

Just don't be a dick.

Still lately I've seen that ït is a very hard rule for some people to follow, especially in the wonderful little sport of strongwoman.
Behaving like dicks because some does good in the sport? Because one doesn't agree on everything? Hashtagging "hatersgonnahate" on almost every single post posted ... seriously? I don't get it. Why is it so hard to just get along?

I just don't get it.

Strongwoman is a tiny little sport, a sport where I will guess we are a couple of hundred athletes all over the world - on all levels of the sport, from pro's to beginners. It should be so easy to support eachothers, even though we are competitors. And even though most athletes actually support eachother, there are some who comes in to the sport with an attitude that just sucks. You don't make friends that way, so why behave like a dick?

Ok ... I wasn't supposed to rant about this, but it frustrates me. It frustrates me because I love my sport and I want it to be fun.
And it is fun. It's so cool to be a part of a sport where you're actually cheering on your competitors, where you run back if you win an event and yell at the one you're in pair with to get that person over the finish line. It is fun to be a part of a sport where some of your best friends are your "worst" competitors. It is fun to make friends all over the world. It's fun to be able to travel the world to compete.

Let's keep the sport like this. When you as a fresh athlete come into the sport, be humble and polite towards those who has been in the game longer than you. When you as an experienced athlete meet fresh athletes, be humble and polite, and remember that you actually want them to have as much fun as you have had. It isn't hard for us who have been in the game for some years to be  friendly to newcommers. Most of us are anyway, but we can all need a little reminder once in a while. ;-)

Because ... if you enter the sport with an open mind and a friendly heart you will have fun. You did start as a strongwoman because it looked like a fun thing to do, didn't you? I know I did, and I have had loads of fun during my years as an athlete.
Don't behave  that you are queen of the world just because you're strong - World's Strongest Woman doesn't behave like she's queen of the fucking world, so why should you?

It's good to have ambitions. Ambitions makes you work harder, ambititons makes you more determinded. That's good. Continue to have ambitions. Just ...

World's Strongest Woman 2016

All the suitcases were packed; competition bag was ready. I had even think smart and spread competition gear over a suitcase and a bag, just in case our luggage got lost. I was only going to eat a little bit, then we were ready to go -  after I had put on a pair of socks. I sat on the bed to do this, and as I leaned forward, something tightened up in my back. The pain was so intense and I couldn't get up without help, so I cried hysterically for Egil. He came in, helped me into a standingposition, and led me into the living room, where he commanded me down on the floor. Instead of food, I got an hour psoas stretching.

It got a little better after that, and the trip to Rygge went relatively smoothly. As usual when Egil is in charge, we were too early at the airport, so there were long hours of waiting before the plane finally took of. The flight was a painful hell, and I had grim thoughts of Saturday's competition. How on earth was I going to be all right before that? I tried to settle down with "easy come, easy go," but my head wouldn't really listen to that.

Arriving in Manchester we fetched the rental car and started the trip north to Doncaster. Driving on the left side of the road stressed me- even though I was a passenger, so I sat there and read GPS, while Egil turned out to be a surprisingly good left driver. With lots of closed roads, a GPS that wasn't quite in touch with reality, and that send us out on scary narrow roads, we were at the hotel around 00.30AM. We checked in, unpacked and went to bed. - "My back would surely be better tomorrow" I said before I kissed Egil good night.

Thursday dawned, the sun shone through the windows and woke us up. I stretched before I turned around and got ready to get out of bed. Again pain went through my back. - "Damn!" I said, and rolled out of bed. Down on the floor for a new round of stretching of psoas, piriformis, lumbar and hamstrings. Painkillers were washed down with lukewarm Coke Zero, and then it was just to dress up and get off to breakfast.

In the restaurant we were seated together with Kristin Rhodes and her gang. I sat a long time and tried not to show that I was in pain, but eventually I just had to give in and get up to stretch an increasingly stiffer spine. I told her what had happened the day before, and was offered to lend foam roller and massage ball before we all went to York.

It was a lovely day in York. Good experiences with good people is always good, and most of the time I was almost painless. I rejoiced still inside me and thought this would be okay anyway. In fact, the whole day was almost painless, and I knew I was all fired up for Saturday's competition. I should - after all- compete in the World's Strongest Woman.

Friday morning started with rain and aching back again. This time it also beamed down in the right glute, so new rounds of stretching was done, painkillers were eaten and heat rub was smeared on in copious doses. During the day, the other competitors came, and the day was filled with hugging and lots of laughter. I aired my concerns around the back to Donna, and was told that Jenny could help me, so when she came asked Egil her if she could help me. Jenny was all in, and met up at our doorstep with her hands filled with a brutal looking foam roller and balls of different sizes and hardness. - "Lie down the floor and put this under your glute " Jenny said, and gave me a double massage ball. I did as she said, sobbing with pain. The ball hit trigger points which ensured that pain shone both down the thigh and into the back. After 15 minutes I was told to move the ball, and an hour later I had worked me through sore points all over the bum.

Then it was the erector's turn to get beaten. Painfully slowly tension relieved, and after another half hour I got up off the floor - painless. I could have wept with joy. Competition clothing was found, bags were packed with everything I needed of food, beverage and competition equipment, and everything was made ​​ready for the next morning. I had butterflies in my stomach and was delighted to finally be able to go to bed painless.

Competition day. A lovely sunny day with birdsong - and back pains. I swore loudly and went into the shower, where I cried my bravest tears while I washed my hair. I told myself over and over again that this was going to be okay, that it was only muscular pain and that they could not hurt me. It felt so darn unfair that I just hours before my life's most important competition would stand there with back pain.


 

Luckily I'm a Viking, so I bit my teeth together, and went over to the Doncaster Dome and athlete meeting before the competition starts. I can't deny that it was so cool to sit on the same athlete meeting as Nick Best and Mark Felix, this time as a athlete on a par with them, not as a crew member. I got start number ten in the first event, which was the Viking press, and was in good spirits. Dave, who was in charge of us all, had told it would be masseurs and physiotherapists present, so I went over to them. There I got a good massage and good stretching before I started warming up. When that was, I strolled around the competition arena, talked with old friends, greeted new friends and just had a good time.


 

Exactly at 1200 PM all athletes were introduced to the roughly counted 400 audiences who had arrived. My heart rate was soaring hard when Colin Bryce shouted my name and I ran in to the arena. Damn, this was awesome! So incredibly professional. I was happy - and almost painless again.


 

I'd been dreading for the first event. I'm not fond of press events at all, and even though the Vikings press so far has been my favourite, this appliance was so different than what we have in our unit. The lift off was extremely low, and I would have to stand at a 90-degree squat to lift it off. I asked Terry and Darren remove the mats the other girls had been standing on, and then I went into the press to lift off. I was aiming to get a rep, but I soon had to realize that 115 kg Viking press was too heavy.

I had been told by the masseuse to come back to her when I was finished with the first event, and even though I didn't have any pain, I went. I got adjusted a little in the back, got a light massage of the sore area, and then set of to warm up to yoke. The warm up went so easy! 210 kg were like paper on my shoulders, and I was absolutely sure that this was going to be good.

Since I got no result after the first event, I went out in the first pair, together with Olivia Lane from Ireland. The start signal went, lift of went smoothly and I went ... slowly. Excruciatingly slowly. God damn it, this was supposed to go fast! I simply did not have any strength in my legs. After seven meters I had to put down. I missed the first attempt at lift off again, and tried again. The crowd shouted that I couldn't give in, and I tried again. I got the yoke up and waddled off a few steps before I had to put it down again. I was completely out of power in my legs ... there was no strength in them. Absolutely none.

Furious I stomped out of the arena, tore off my belt and then, when I got outside I screamed HELVETE! so loud I could while I threw the belt into the side of a trailer standing there. Angry tears stood in my eyes and I screamed again. Behind me I heard Mark Felix say; "I do not know what you're saying, but I think I understand what you mean. Are you ok? "I told him I was not ok at all, and he patted my shoulder and said it probably would go well. Then I went into the hall again. I should, after all, soon do Silver Dollar Deadlift, and there I had plans to lift heavy weights. When I came inside one of the physios took me aside. She had observed my yoke, and had some ideas on what had happened. She did lots of research and testing, and concluded that there was a high probability of nerve damage at least, possibly also a prolapse. I did not say much, but inside me I cried. Prolapse and nerve damage I don't have the time for that!

Egil and I agreed that I would start to warm up to the deadlift, and if warming up was painless should I continue the competition. Well ... 60 kg deadlift was so painful that I almost cried, so then there was only one thing to do; tell Colin and Dave that I pulled out from the rest of the competition.

Heck, that sucked! Tears stood in my eyes when I went back to the contestant area after speaking with Dave. I was supposed to prove that I am to be reckoned with in the world of this wonderful sport. I was supposed to PB big in silver dollar deadlift, I was supposed to do a duck walk / farmers medley which would be remembered. Shit!

At that time, I ached so much that I was afraid that if I sat down, I would not be able to get up again, so I decided to stay in the athlete area. I got painkillers, and I walked around, got lots of good hugs and lots of love from my competitors, and everyone expressed concern about the pain they could see that I was in. Then the girls began to go lift. Start weight for all was 200 kg, and all did this with ease. For each lift weights were increased by 20 kg, and soon they were up on proper decent weights. First to finish was German Sandra, who was standing with 270 kg. Surprisingly many ended up at about 300 kg, and winner of the event was the Swede, Anna, who set a world record with a lift of 335 kg awesome kilos. Everyone in the audience cheered as she easily completed the lift.

While the master class did finish their car deadlift I'd had got a beer and, and had sat down. I thought I'd be a good girl and sit still for a while, but when duck walk / farmers medley began, I wasn't able to sit still. I hobbled down to the arena again and cheered my throat sore. This was an event I had been looking forward to, an event I knew I would do well in, so it was bitter to stand on the side, while the others were playing. Duckwalk is an event I deeply love, and I saw that I would have done very well in that part of the medley. All managed to lift up the total of 210 kg farmers, but very few managed to go 20 meters with them. It just seemed like that this was a too heavy medley after the heavy deadlift which had just been. Several of the girls said it, too, that the heavy deadlift had taken all the power in their legs.

Last event was stone, also an event I knew I would do well in. The stones were to be lifted up on whiskey barrels, which was closer to 140 cm tall. For people like me who measures 189 cm in my socks, 140 cm is not scary high, but if you are 165 cm, it immediately becomes worse. This was also shown when the girls did the even, very few managed heavier stone than 100 kg. Everyone in the hall knew that Donna Moore from England, who is the world record holder in stone lifting with a wonderful 148.2 kg, was the favourite in this event, and the audience were so loud when she easily ran through the entire series of five stones I cried and cheered interchangeably when she got up the last stone, for I knew that with the pace she had on the series, it would be almost impossible for the last athlete to beat her. And quite right; Lidia from Ukraine failed to beat Donna in this event.

I wasn?t the only one who wiped tears as Colin Bryce proclaimed Donna Moore WORLD'S Strongest WOMAN, a victory that was so well deserved. Donna is the world's strongest woman, that's just how it is.


 

Back home again I'm sitting here with a back that's still painful. I'm still sore in my soul because I had to pull out from the competition, I'm probably more mean to myself than necessary, but ... it's so bitter. I try to comfort myself with the fact that I was part of making history, and that I was actually on out of fifteen women who were picked to compete in this fantastic well-run competition. That is something to take with me on the way towards the next competition.

For ... there will be more competitions. This old bat is not done yet. ;)

Divorce or Mike Westerling ...

This is a little hard to explain, but I'll try.

People think it's easy to be strong. Some think that when you're strong you're there, and all you have to do is train once in a while and then you become stronger. The truth is that it's a struggle. Combating plateaus, struggle for motivation, struggle to find solutions to technical challenges, and you're not strong - at least not strong enough.

- Desperate times makes for desperate measures - solution is Mike Westerling



After having had a summer and autumn that only can be described as successful at training and competitions with another Norway's Strongest Woman title and a world record in atlas stones, I crashed into a wall when I started the preparations for Europe's Strongest Woman straight after NSW. No matter how hard I tried, I couldn't find the motivation to perform optimally at training, and no matter how hard I tried I couldn't find the joy in going to another competition. I complained to Egil, I'd spend hours on WhatsApp telling my sweet friend Donna how terrible it was to be me, with no training motivation at all, complaining about that I didn't want to compete.

It was quite strange, because I love to compete, I love to be in competition preparations. I really, really love it.



I quarrelled with Egil at training, for after all it was him who had set up the program I was so little motivated to train after. I cried at home because I didn't want to train or compete, and yet I kept pushing myself through hours of training. I was supposed to place among top three at ESW, after all.
Egil - my poor, patient husband - he endured with his grumbling wife. He did everything he could to motivate me, he assured me that I am strong, that I am awesome and that I would reach my goals, and still I was crying because I didn't want to compete. Three days before we went to England, I complained in the PF Powerteam-group on Facebook. They all encouraged me, and yet I sat here and cried because I really did not want to compete. If it hadn't been for the fact that we'd bought flights and hotel I would've pulled out of competition.


So we left ... and already in the first event it went wrong. No matter how hard I tried I wasn't able to pull 180 kg silverdollar deadlift. 180 kg who had been light training weights ...  all I accomplished was to get a darn bad backache, so painful that I was sure that I've got another prolapse. While the other women where competing, I laid on the bench to a highly skilled masseuse, and got tips and advices on how to handle this "injury" that she constantly told me wasn't a prolapse. Quite frankly it didn't help much with that consolation, because I was in pain - real pain - and I'm not easy to comfort when I'm in pain.
As I lay there on the bench I mentally yelled at myself for not have listened to my body who had been yelling at me for weeks. I scolded at myself because I had been so darn stubborn that I forced myself to do this competition. I scolded at myself because sometimes I'm totally lacking self-knowledge. You should look long to find a more stubborn old bat than me.



Luckily I'm created the way that I rarely keep focusing on difficulties and problems. I start looking for bright spots and opportunities to change the situation, As I lay there, cursing myself, I came to think of an e-book I've been reading a few weeks in advance. An American strength coach named Mike Westerling wrote this e-book, and the reason I read it was that he is the one who has trained world's strongest woman, Kristin D. Rhodes, the recent years. I've competed against Kristin a couple of times, and I know that she's (almost) unbeatable. I decided I would contact Mike when I got home. Maybe he actually would have capacity to train me ? and if he didn't, maybe he could give me some good advices.


I must admit that I dreaded terribly to tell Egil that I was planning on sacking him as a trainer. After all, he's the one who through all my years as a strength athlete has been there. He has put an enormous amount of energy into my training, and without him, I wouldn't be where I am today. However, I also knew that Egil has read the same e-book, and that he agreed with Mike's training principles, so I assumed that he would tolerate that I dumped him for this American.
Before we went home from England I told him about my plans, and as expected he agreed. Back home, I sent Mike a message on Facebook where I explained the situation and my wishes, and soon after I had a positive response.


Mike Westerling would train me!


December 21th I had my first training session after the Westerling principles, and already after the first training I could feel that this was good. Mike put exercises together in a different way than what's typical in a strongman/bodybuilder/powerlifter split. A typical Mike-training can for example consist of two events that I would never have put together in a the same workout, done in superset with one exercise each minute every minutes for ten minutes. The time I have left of the minute is the time I have to catch my breath and get ready for the next event. He calls this EMOM, and I have - in this program - both 5 and 10 minutes EMOM's. No weeks of training is identical, my body is always exposed to different loads, and no muscle group is getting "beaten" session after session. I find that training on a surplus is fantastic, and even though I am so tired after each workout that I most of all want to sleep, I'm rested and relaxed the next day.


His approach to training is probably more powerlifting like than anything else, with more intensive trainings and longer rest between training days than many other strongman trainings has. Still, this does not mean that he centers his training on powerlifting exercises. It's the way he composes the sessions and events, in addition to training with a surplus of strength and energy that resembles a smart powerlifting periodisation.


Now, after six weeks as a Westerling disciple, I'm convinced that it was right for me to ditch Egil in favor of this American. I've already, using his approach to training, accomplished small miracles, and there is no doubt in my soul that I will during the next year reach my somewhat hairy goals. I am hugely motivated, I'm looking forward to each training -  I'm even looking forward to push cars after leg day.

And best of all; Egil still wants to play with me, and he blabs to Mike if I by accident should flip a tyre when it's not in the program ? ;)



You can buy your copy of this excellent e-book here: Magical Mike

 

 

 

Athlete ready?

Det er konkurransedag i morra ...

Ingen stor og prestisjetung konkurranse, men like fullt en konkurranse. Lastebiler skal trekkes, dekk skal veltes, tønner skal lastes ... og vet du hva? Jeg digger det!   Jeg digger den følelsen jeg kommer til å våkne med i kroppen i morgen tidlig, jeg digger den følelsen - det adrenalinkicket - jeg kommer til å ha i kroppen gjennom dagen i morgen. Jeg digger det å bruke styrken min på å løfte på slike underlige ting som ikke er logisk for noen andre enn oss som holder på med denne vidunderlig sære sporten.

Jepp, jeg digger det!

Jeg digger samholdet oss utøvere mellom, jeg digger det å kunne heie på dem jeg konkurrerer mot. Jeg digger det at vi ler sammen, at vi diskuterer teknikk og taktikk. Jeg digger blåmerker, skrubbsår og den inderlig såre følelsen i kroppen etter konkurranse. Jada, jeg vet jeg er sær og rar, men vet du? Jeg digger det også. ;) 

Så ... er utøveren klar?

Ja, det er hun!



Og du ... har du lyst til å heie på oss, så finner du oss på utsiden av Abaxbygget i Storgaten i Svelvik kl. 12.30 i morgen lørdag 8. august.

 

Befruktet samarbeid ... ;)

Den observante avisleser har i løpet av de siste dagene lest artiklene om damen fra Kongsvinger som ruget fram kyllinger på kjøkkenbenken av egg kjøpt på Rema. Diskusjonene har rast både i kommentarfeltene under artikler og på Facebook om etikken ved å spise befruktede egg, hvor vanlig det er å selge befruktede egg og hvor vanlig det er å la haner gå sammen med høner på "eggfarmene" som leverer egg til butikk. Som "hønsebonde"  med hele tre høner i besetningen spises det mye egg her i hus, og da vi hadde hane sammen med hønefrøknene var ikke befruktede egg noen sjeldenhet å se i steikepanna ...;)



Egg er et potent næringsmiddel, og nå som jeg er i oppkjøring til Norges Sterkeste Kvinne 2015 er egg blant det som er å finne på menyen min. Kroppen trenger mye næring under oppkjøring, når både treningsmengde og treningsvolum er større enn ellers, så da jeg var ikke vrien å be da jeg fikk tilbud om sponsoravtale med EGO Superegg.

EGO Superegg er et relativt nytt helnorsk kosttilskudd, som inneholder vitamin D, antioksidantet selen og det unike Young Tissue Extract som utvinnes av befruktede hønseegg.

Fordeler med EGO Superegg:

  • EGO opprettholder god muskelfunksjon;
  • EGO gir bedre immunforsvar;
  • EGO inneholder den unike ingrediensen Young Tissue Extract som bidrar til *;
    • Bedre restitusjon etter trening;
    • Bedre forutsetning for å bygge muskelmasse;
    • Økt treningsmotivasjon.
Effekten av EGO Superegg:
  • EGO består av unike ingredienser og inneholder kun naturlige virkestoffer.

    EGO inneholder ingredienser med dokumentert effekt på viktige funksjoner i kroppen.

  • 1: Muskler

    EGO inneholder vitamin D som bidrar til å opprettholde normal muskelfunksjon.

  • 2: Beskytter cellene

    EGO inneholder antioksidanten selen, som bidrar til å beskytte cellene mot oksidativt stress.

  • 3: Immunsystem

    EGO inneholder selen og vitamin D, som bidrar til immunsystemets normale funksjon.

  • 4: Restitusjon, muskelstyrke, treningsenergi og motivasjon

    EGO inneholder også den unike ingrediensen Young Tissue Extract som er gunstig for *

    • Bedret restitusjon etter trening

    • Økt treningsenergi

    • Bedre forutsetning for å bygge muskelmasse

    • Økt treningsmotivasjon

  • (* Disse treningseffektene er ikke vitenskapelig dokumentert i den grad at de kan knyttes til påstander iht. EFSA regulativ, men basert på studier og tilbakemeldinger fra idrettsutøvere som bruker/har brukt EGO over lengere tid.)

    Med tanke på at jeg allerede nå i oppkjøringen har en følelse av å være stinn i muskulaturen, ser jeg virkelig fram til å kjenne hvilke effekt EGO har på kroppen min i tiden framover. Og ... siden jeg tross alt er en liten skapbygger også, så er jeg jo ikke verre enn at jeg gleder meg til å se endringene dette superproduktet kan gjøre for muskulaturen min.



    ... og så kan jeg jo ikke legge skjul på at det er småkult å være en EGO-utøver, sammen med eliteutøvere som Cecilia Brækhus, Terje Håkonsen, Henrik Ingebrigtsen og Stig Andre Berge ... ;)

Jeg gikk for vann ...

Vi kan ikke leve uten vann.

Vi vet alle at slik er det, men likevel er mangelen på rent vann i verden enorm.

Jeg, som bor i Norge, tar rent vann som en selvfølge. Jeg kan alltid tappe friskt vann fra krana, jeg kan drikke det uten å være redd for å bli syk. Jeg kan dusje så lenge jeg vil og jeg kan bruke vann når det passer meg, til hva jeg vil, uten å tenke på begrensninger. Jeg er et av de heldigste menneskene i verden, bare fordi jeg har ubegrenset tilgang til rent vann.

1 av 10 lever uten å ha tilgang til rent vann - det er svimlende 768 millioner mennesker rundt om i verden.


Ikke uventet er det flest kvinner og jenter blant disse millionene med mennesker som daglig må gå flere timer for å hente disse sårt nødvendige bøttene med vann. Det er liksom en kvinnejobb, det å skaffe nødvendig vann, og det faktum at det er kvinner og jenter som må gå så langt for å hente vann sørger for at jenter ikke får den utdannelsen de har krav på, at kvinner ikke kan jobbe, og det sørger også for at kvinner ikke er tilstede når det skal tas viktige avgjørelser i landsbyene hvor de bor.

Agnes er en av disse jentene.

12 år gamle Agnes står opp før soloppgang hver eneste dag. Hun går alene i en halvtime før hun treffer noen hun kan gå sammen med resten av turen til brønnen. Der fyller hun bøtta si med vann, og bærer den tunge bøtta på hodet tilbake landsbyen - uten så mye som å blunke.Dette gjør hun hver morgen før skolen og hver ettermiddag etter skolen.

Hver dag går hun i mer enn fem timer.

Fem timer som skulle vært brukt til noe annet, fem timer som kunne vært brukt til lekser, til lek ... fem timer som kunne vært brukt til å være det hun er; ei tolv år gammel jente. En brønn i landsbyen hennes ville økt sjansene hennes for å få en utdannelse, til å få lov til å være barn.

Vann forandrer alt.

For et par uker siden fikk jeg ei melding på Facebook fra ei god venninne.
Kari Jaquesson fortalte meg Agnes sin historie og spurte meg om jeg kunne tenke meg å være med på en solidaritetsmarsj for Agnes og alle de andre millionene med kvinner og jenter som hver dag gjør det samme som henne. Solidaritetsmarsjen skulle rette fokus mot årets TV-aksjon, som i år er i regi av Kirkens Nødhjelp. Pengene som blir samlet inn skal gå til å sørge for rent vann til minst én million mennesker, forhåpentligvis enda flere.

Hun fortalte at jeg kom til å gå sammen med flere andre kjendiser fra tv, teater, politikk, radio og idrett. Vi skulle gå vår solidaritetsmarsj på tredemøller, vi skulle følge Agnes på en av hennes daglige turer, og når vi kom til "brønnen" skulle vi få sandsekker som vi skulle bære tilbake. Jeg nølte ikke et øyeblikk da jeg svarte ja.

For ... det er enkelt, ikke sant?

Bare traske ettpar timer på tredemølla i godt selskap, for så å bære en sandsekk en liten del av turen.

Jeg må innrømme at de siste par dagene før marsjen så var jeg litt i tvil på om jeg skulle gjøre det. Luksusdyret i meg tenkte at jeg tross alt ikke er vant til å gå slike distanser. Jeg er vant til å bære tunge ting, men aldri mer en 75 sekunder.  Men ... å gå for Agnes og å gå for vann. Det traff en streng i meg, så jeg holdt fast ved den opprinnelige planen; jeg skulle gå for vann.

Torsdag 9. oktober var dagen vi skulle gå for vann - 10 dager før TV-aksjonen på NRK. Det var en av disse dagene hvor det regner som om himmelen skulle vært åpen .. en av disse dagene med mer enn nok vann. En av disse dagene som ville fylt en brønn.

Vi hadde et kort møte før vi begynte å gå, hvor vi fikk vite at Agnes sin tur ville bli vist på skjermer foran tredemøllene, og at vi skulle følge hele hennes tur. Når hun kom til brønnen og skulle fylle opp sin bøtte, ville vi få våre sandsekker, og disse skulle tilsvare hennes bør i vekt. Vi ville ikke få lov til å drikke under turen, men når vi kom til brønnen skulle vi få en slurk eller to med vann, slik hun får.

Så begynte vi å gå ...

Å gå på tredemølle, med gode sko på føttene, mat i magen og nok væske i kroppen til å ikke bli dehydrert ... vel, jeg var heldig. Å se Agnes gå sin tur alene, se for meg hva som har skjedd med henne på disse turene hver dag, å prøve å se for meg hvordan livet hennes er og vil bli ... vel, det gjorde turen straks litt tøffere å gå. Men derigjen; jeg var varm og trygg, jeg visste at om ettpar timer så ville min tur være over og jeg kunne spise og drikke alt jeg hadde lyst på. Øystein - turkompisen min - og jeg diskuterte dette, og jeg må innrømme at tanken på den biffen jeg drømte om ikke var like fristende da jeg kikket på jenta på skjermen og tenkte på at hun ikke hadde de mulighetene.

Mens vi gikk snakket vi om hvor heldige våre barn er som er født der de er, som har tilgang til alt de vil, når de vil, som kan bli hva de vil, som kan gifte seg med hvem de vil, som aldri vil oppleve å måtte gå i timesvis for å hente vann til familien sin, som aldri vil oppleve kjønnslemlestelse ...

Vi reflektere over livet, både her i Norge og i andre land i verden. Av og til ble vi bare stille mens vi gikk der og kikket på jenta på skjermen, som gikk der i slippersene sine, med den rosa bøtta si på ryggen ... helt alene et sted i Afrika.

Så var vi ved brønnen, og vi fikk vårt "vann".

Min sandsekk veide 25 kilo ... Agnes sin vannbøtte tar 15 liter. Hun tok en slurk med vann, jeg tok også en slurk vann. Jeg spiste en halv banan, hun spiste ingenting. Hun bar sin bøtte på hodet, jeg bar min sandsekk på skuldrene.

Jeg var stillere på turen tilbake til "landsbyen". Jeg kikket på Agnes ... la merke til hvor elegant hun bar bøtta si på hodet ... og etter ei stund la jeg merke til at hun også begynte å bli sliten. Skrittene hennes var ikke lenger like lette, ryggen var ikke lenger like rak ... Jeg fikk et intenst behov for å gråte. Ingen barn skulle være nødt til å gå for å hente vann. Ingen barn skulle trenge å leve slik som Agnes gjør. Jeg ble sint ... jeg ble trist ... jeg kjente på en skyldfølelse for at jeg er født i Norge.

Det var en lang tur tilbake ...

Og så var turen over. Alle jublet ... alle var glade og stolte, klappet hverandre på ryggen, gratulerte hverandre med vel fullført marsj ... og jeg hadde fortsatt lyst til å gråte. Jeg fortalte Kari hvordan jeg følte det, og hun ba meg om å dele opplevelsen og tankene mine med de andre .. men jeg kunne ikke. Jeg tok med meg bananen min og vannet mitt, og satte meg på ei stepkasse bakerst i rommet. Jeg gjorde et kjapt lite intervju, jeg stilte opp på ettpar bilder ... og så dro jeg. Jeg gikk over til bilen min, startet den opp og kjørte hjemover.

Etter bare noen kilometer klarte jeg ikke å holde tilbake mer. Jeg begynte å gråte. Og jeg gråt nesten hele veien hjem. Agnes og alle de andre kvinnene og jentene som hver dag - flere ganger om dagen - går for å hente vann til familiene sine, var i tankene mine, og kunnskapen jeg hadde fått om hvordan deres liv er fikk meg til å bli så inderlig, inderlig trist.

Å tenke på dette gjør meg fortsatt trist, og jeg har grått mye de siste dagene. Jeg har grått veldig mye. Vissheten om at jeg bor her jeg bor, og at jeg strengt tatt kan gjøre så inderlig lite for å hjelpe, får meg til å føle meg så hjelpesløs. Jeg kunne ønske jeg kunne gjøre mer. Jeg kunne ønske jeg kunne gjøre en forskjell. Jeg kunne ønske jeg hadde evnen til å utføre mirakler, slik at jeg kunne gjort verden til et bedre sted å være for alle.

Men jeg kan ikke det. Alt jeg kan gjøre, er å gjøre så mye jeg kan her i Norge. Jeg kan ikke redde verden, men jeg kan hjelpe til med å få fokuset på disse små nødvendighetene som for eksempel rent vann i eller i nærheten av alle landsbyer og byer i verden. Jeg kan gjøre det ved å delta på arrangementer slik som denne solidaritetsmarsjen for vann, eller jeg kan gå fra dør til dør med innsamlingsbøsse søndag 19. oktober for å samle inn penger til årets TV-aksjon i regi av NRK og Kirkens Nødhjelp. Så langt har over 50.000 flotte mennesker meldt seg som bøssebærere, noe som har sørget for at Agnes sin tur til brønnen nå er 1 time og 16 minutter kortere enn den var før. La oss gå sammen for at ingen mennesker skal trenge å gå lenger enn en halv time for å få tilgang til rent vann.

Kjære medmenneske .. du kan hjelpe Agnes og alle kvinner og jenter som henne ved å gå for vann søndag 19. Oktober 2014. Du melder deg som bøssebærer her: www.blimed.no

Kjære venn ... vann forandrer alt. Bli med meg og gå for vann.

 

 

 

 

Sleepyhead ...

- "mamma ... jeg drømte så stygg en drøm. Får jeg sove hos dere?"

Husets syvåring står i døråpningen inn til soverommet vårt. Håret står til alle kanter, og i øyene er det tårer. Jeg slår dyna til side, kryper litt lenger ut på kanten av senga og tilbyr henne den trygge plassen mellom meg og pappaen hennes. Hun krabber fornøyd opp mellom oss, legger hele den sovevarme kroppen inntil min og sukker fornøyd.

- "her er det godt å ligge, mamma"!

Det går noen minutter, og sovepusten går jevnt hos far og datter. Jeg ligger igjen og prøver å finne en god sovestilling på 30 centimeter. Det er så ikke enkelt når en varm syv år gammel kropp ligger så tett inntil meg som det bare er mulig å komme. Hun vrir seg, ligger og småsparker meg og er ikke helt enkel å dele seng med, men jeg hører henne sukke fornøyd, så jeg lar henne ligge.

Natta er urolig, ungen er urolig ... jeg er urolig.

Jeg sovner og våkner etter ei stund av mareritt. Pusten går fort, kroppen er svett og hjertet slår så fort og hardt i brystet at det gjør vondt. Ingen våkner for å trøste meg, så jeg må riste av meg den vonde drømmen selv. Det tar ei stund, for drømmen var vond ... ordentlig vond, og hver gang jeg lukker øyene er jeg tilbake til der jeg våknet.

Etterhvert roer kroppen seg og jeg sovner igjen. Jeg sover lett, våkner av hver lille bevegelse fra Skjønnheten ved siden av meg. Våkner av en stor, tung arm som blir slengt over oss begge. Jeg smiler litt, til tross for at jeg er så trøtt at det gjør vondt. Jeg er så heldig som får ligge i ei varm seng sammen med disse to menneskene som gjør livet mitt godt.

Jeg må ha sovnet igjen, for plutselig ringer klokka.

Jeg kjemper med søvnen, kjemper meg ut av dens varme favntak, og kjenner at tirsdagen er tung ... motivasjonen for å starte dagen med en svett gåtur er helt borte, og det eneste som surrer rundt i en heller lite samarbeidsvillig hjerne er mer søvn. Jeg trenger minst seks timer for å fungere optimalt gjennom en hel dag, aller helst nesten syv. I natt ble det i overkant av fire, og det kjennes i kroppen. 

Jeg sukker tungt og slår dyna til side. Opp må jeg ... ungene må få frokost, nistepakker, rene klær ... mannen må få kaffe og jeg må ha te.

No rest for the wicked sies det ...

Jeg setter bare, sovevarme bein på et kaldt gulv, kjenner en frysning gå gjennom hele meg og gjesper så stort jeg bare kan.

Kom igjen, tirsdag ... jeg skal nok klare deg også!

 




 

Stikkord:

... we're gonna tear the place up ...

Kjære leser ...

For to år siden flyttet vi inn i Strongman Road, vårt herlige lille hjem i skogkanten et sted i Vestfold. I lykkerus ei lita stund etter vi hadde flyttet inn skrev jeg et innlegg her i bloggen som heter "HÆME NO"

Jeg lovpriste vår fredfulle lille plass på jord, jeg formidlet min kjærlighet til dette stedet som er mitt "hæme no" ...

Jeg er så glad i Strongman Road. :) 

I halvannet år var Strongman Road, med sine tre soverom, stort nok for oss tre som bor der. Vi hadde soverom nok, vi hadde plass nok i stuer, i kjøkken, på badet ... overalt hadde vi plass nok. Vi koste oss alene hjemme, vi koste oss med gjester.

Vi hadde det godt.

Og så skjedde det den observante leser har fått med seg; Frøken M og Mr. E ble en del av familien i Strongman Road, og plutselig var heimen vår litt trang. Plutselig var det sko slengt overalt, det var skitne og rene klær om hverandre, det var leker, bøker, ransler, matbokser ...

.. det var mennesker overalt - alltid.

Hele tiden.

I begynnelsen gikk det bra med tre barn fordelt på to soverom. Etterhvert ble det trangt, det ble mange feider og våre planer om å bygge ut i fremtiden ble til "vi må bygge ut nå"-planer.

Så da ble det slik.

Vi fikk tegnet et hus slik vi vil ha det, vi fikset byggmester, søkte kommunen om byggetillatelse, vi søkte finansiering, og vips ...

1. juli var prosjektet i gang.

Jeg pakket bilen full av unger, klær og andre ting som er nødvendig for en liten måned i utlendighet på Sørlandet. Egil, stakkars mannen, han ble igjen hjemme i Strongman Road for å være sjef over husbygging.

De første dagene var det ganske fredelig her. Vi fikk ingen dramatiske snaps, vi fikk ingen dramatiske bilder ... vi fikk bare små rapportet om at nå var takstein på vei ned av taket, stillas var satt opp ... slike koselige nyheter.

Innimellom ramlet det inn noen litt mer foruroligende bilder ...

Og - ikke overraskende dukket det opp fleksebilder i diverse varianter ... Jeg mener; hva annet kan du forvente av strongmen og kroppsbyggere? De er tross alt ikke bare all brains ... ;)

Alt i alt var det ikke så ille, tross alt.

Men så ...

Så begynte jeg å kjenne på at det begynte å gjøre vondt i sjela ... Heimen min ... mitt vakre Strongman Road. Hva i all verden holder vi på med?Men det holdt ikke med dette. Tross alt; skal vi ha ned en etasje for å bygge den opp på nytt, større og bedre, så må det enda mer drastiske endringer til enn dette.



Jeg har grått inni meg mange ganger i løpet av de siste dagene. Selv om jeg vet resultatet blir bra, så gjør det virkelig vondt i sjela å se at huset mitt blir revet ned på denne måten. Selv om jeg ønsker dette, selv om jeg gleder meg til ekstra soverom, loftsstue og vaskerom ... så gjør det vondt i sjela mi.

Da det siste bildet tikket inn i går gråt jeg ...

Når Strongman Road ser ut som om noen har sluppet ei bombe over den så er det vanskelig å tro at dette skal bli et godt hjem igjen, et hus vi vil trives i ... Det er så vanskelig å se forbi kaoset ... det er så vanskelig å se for seg hvordan det blir. Det ser bare trist ut ...  Jeg har kjent på at jeg har vondt av Egil som går midt oppi dette - samtidig som jeg er inderlig stolt av ham som har tatt på seg denne oppgaven med den aller største selvfølgelighet.

Han er helten min, den vakre mannen min! 

Og i dag tikket dette bildet inn ...


Kanskje det er håp likevel?

 

                                                                                                                                                                                                                                                           

 

 

Det er et tegn på alder, takk og farvel ...

... at jeg bruker denne tittelen på et blogginnlegg for tredje gang på fire år.

Men ... det får så være, for nettopp denne sangen surrer i hodet mitt for tiden. Den går på repeat ... om igjen og om igjen ... innimellom er det som om det skal være et hakk i plata:

- "det er et tegn på alder, takk og farvel ...

... takk og farvel ...

... takk og farvel ...

... takk ... "

 

Der løfta noen stiften bort fra plata, og nå synges det at noen gang er det ålreit, noen ganger er det ålreit, noen ganger er det helt ålreit ...

... in the morning ...

For det er det.

Noen ganger er det ålreit ... in the morning. Stort sett er det ålreit hele tiden, men innimellom litt ekstra ålreit in the morning.

Noen ganger er det litt ekstra ålreit å sende ungene på skolen ... in the morning. Noen ganger det litt ekstra ålreit å ha huset for seg selv noen timer, men spesielt på morraen, når dagen er ny, verden er relativt rolig enda og teen i koppen enda er varm.

Det skjer så mye i min lille verden for tiden. Det er så mange tanker og reaksjoner på Frøken M. og Mr. E ... det er så mange tårer, så mye sinne, så mange krangler ... at jeg rett og slett er avhengig av disse ålreite stundene på morraen for å klare å holde hodet over vannet. Jeg vet ting blir bedre med tiden, men akkurat nå ... akkurat nå er det ikke enkelt å være fostermamma.

Det er lov å si det av og til; at alt ikke alltid er enkelt. Det er lov å si at av og til føler man at man har gapt over litt for mye ... for dypt inni meg vet jeg at vi ikke har gapt over for mye. Jeg vet at ting løser seg. Jeg vet at ved å ta tiden til hjelp vil ting bli enklere. Jeg vet at vi er flinke foreldre. Jeg vet at vi gjør en god jobb.

... jeg må bare få lov til å kjenne på dette at av og til så er ikke alt så ålreit likevel. 

Jeg må bare få kjenne på at av og til så er det ålreit å grine litt.

Av og til er det ålreit å bli litt frustrert over at ting skal være så vanskelig ... at systemet er så firkanta. At barnevernet ofte er mer foreldrevern enn barnevern. Av og til er det ålreit å være både trist og frustrert. 

For det går over.

Plutselig dukker det opp en rolig dag, hvor alt er godt. Hvor ingen krangler. Hvor ingen kaller hverandre stygge ting. Plutselig så kommer det en solskinnsdag - selv om det er overskyet ute.

Og da er det ålreit ...

In the morning.

Og på kvelden.

Av og til er det til og med ålreit til middagen.

Da er det ålreit, da!

Men nå sitter jeg her og funderer på hva som egentlig skjedde. Jeg skulle jo skrive et innlegg om at det faktisk er ålreit å ha bursdag om ti dager. Jeg skulle skrive om at det er ålreit å ikke alltid være fortrolig med at man er i ferd med å bli voksen. Jeg skulle skrive om rynker, hengepupper og grå hår som man ikke ser fordi man farger håret i all verdens underlige rødfarger. Jeg skulle skrive litt om dette med å nærme seg antikvarisk ...

Jaja ... sånn går det av og til. Kanskje det faktisk er et tegn på alder, takk og farvel ...

... at man lar humla suse helt for seg selv?

 

 

Stikkord:

Så skjedde det ...

... det jeg tvilte på noen gang ville skje.

En enkel liten telefon var alt som skulle til. En enkel liten telefon som startet slik;

- "mamma ..."

I den andre enden hulket min sønn høyt. Min 26 år gamle sønn gråt som et lite barn.

- "er hun fin", spurte jeg, og i det jeg sa det kjente jeg at det skjedde. Dette som jeg hadde tvilt på at noen gang ville skje meg skjedde.

Dypt inni meg kjente jeg det ... dette "noe" som jeg har hørt andre kvinner snakke om, som jeg har sett andre kvinner beskrive på Facebook ... denne følelsen.

- " hun er nydelig, mamma! Hun er så vakker. Hun er ... " han gråt igjen, denne store, tøffe sønnen min. Denne gutten som når jeg tenker på ham fortsatt er en solbrun fem år gammel gutt med hvit pannelugg og skrubbsår på knærne. Denne gutten som skulle gifte seg med mammaen sin når han ble stor, denne gutten som aldri skulle flytte hjemmefra for mamma var den eneste kvinnen han noen gang skulle elske.

Kanskje ...

Denne gutten gråt i store hulk.

- "Mamma ... de sier hun ligner på meg!"

Da kjente jeg det. "Noe" sprakk. "Noe" spredde seg ut i ei vanvittig fart i brystet mitt, i magen min ... i hodet mitt. "Noe" snek seg inn i hjertet mitt. "Noe" plasserte seg med den største selvfølgelighet i hjertet mitt, som om akkurat den plassen var reservert "noe". Og det var den selvfølgelig.

Akkurat den plassen i hjertet mitt var reservert for det lille mennesket som var årsaken til at min flotte sønn gråt lykketårer der han satt.

Akkurat den plassen var helt klart resevert for lille Julia Marie, dette vakre lille mennesket som en varm maidag bestemte seg for å bli født. Lille Julia Marie som kun ved sin eksistens gjorde det jeg aldri hadde trodd ville skje ... 

Julia Marie fikk Bestas hjerte til å bli et slikt tussete bestemorshjerte ...

 

Det er ikke det minste rart, er det vel?

 

 

... people should seriously stop expecting normal from me ... we all know it's never gonna happen!

Klokka ringer.

06.45 viser den ... tre minutter i ro før dagen starter. Opp på do mens Egil vekker ungene. Ut på kjøkkenet og starte matpakkesmøring. Ungene kommer ramlende utfor trappa; en ramler opp i sofaen og hiver seg etter fjernkontrollen, en subber ut på do mens tredjemann stiller seg foran ovnen mens det tastes heftig på mobiltelefonen. - "Mamma?! Jeg vil ikke på skolen i dag! Jeg haaaaaaaaaaaater skolen for der må jeg bare være ute. Det er uuuuuuuuurettferdig! Friminuttene er kjedelige, mamma." 

Fra den motsatte enden av rommet kommer protestene heftig og høylytt; -"Næ-ei! Friminuttene er det kuleste. Jeg ser deg nok når du er ute, det ser ut som om du har det kjempegøy. Kikkiiiii ... jeg synes timene er kjedelig og friminuttene er best, så"  Jeg lukker ørene og rømmer inn i matpakkesmøring.

- "Kikkiiiiiiiiiiiiiiii! Jeg finner ikke den rosa toppen min! Kikki! Har du sett den? Jeg brukte den på søndag og la den helt sikkert i skittentøysdunken. Kikkiiiiiiiiiiii! Har du ikke bretta den enda?" Jeg går opp på rommet hennes, plukker fram den rosa toppen fra under kommoden og viser den til henne ... - "Oi ... jeg trodde helt sikkert at jeg hadde lagt den i skittentøysdunken ..." hun rødmer litt og later som hun ignorerer meg mens hun leter fram den lilla toppen som er helt lik den rosa mens hun fortsatt taster heftig på telefonen.

-"Unger. Frokosten er ferdig, sett dere ved bordet nå."

"Jeg eeeeeeeeeeer ikke sulten. Jeg vil sooooooove! Åååååh ... har vi ikke Nugatti? Mamma ... du må huske å kjøpe juice. Kikki ... har vi en caps jeg kan bruke på fredag? Ferdig å spise jeg, Kikki ... Hvor er skia mine? Skiskoa? Stavene? Mammaaaaaaaaaaaa! Jeg må tisse! "

1 ... 2 .... 3 ... 4 ... 5 ...

Frokosten er over, ungene blir sendt på badet for å pusse tenner og gjøre seg klare. Det totale kaoset råder i gangen noen minutter mens de kler seg ... klemmer. kyss ... "glad i deg ... ha en god dag jenta mi. Kose dere, ungene. Du også. Glad i dere. Sees i ettermiddag"

*SMELL!*

Klokka er 07.28 og døra smelles igjen. Ungene løper over plenen, over til naboen der drosja kommer. Gutten først og jentene i fullt firsprang etter ham. Bak dem igjen kommer katta hoppende, lykkelig over å få leke med flokken sin. Drosja kommer, ski, unger, sekker og alt lempes inn. Dørene lukkes og drosja kjører. Katta sitter igjen og lurer på hva som skjedde med menneskene hennes og den gøye leken. 

Jeg finner tekoppen min som har rukket å bli kald, synker ned i stolen og smiler litt for meg selv ... kaos til tross; livet som trebarnsmamma er jammen ikke verst. 

 

 







 

Stikkord:

... to us, family means putting your arms around each other and being there ...

Ingen fortalte meg at det skulle bli slik ...

Ingen fortalte meg at tiden fra man får telefonen om at barnevernstjenesten finner en egnet som fosterforeldre for et spesifikt barn til barnet flytter inn er så full av tanker, så full av spekulasjoner ... så inderlig full av redsel, glede og panikk.

Ingen fortalte meg at jeg skulle være så full av tvil ...

Det var ingen på Pride-kurset som fortalte meg at jeg ville være så vettskremt. Det var ingen der som fortalte meg at jeg skulle føle meg så usikker på min egnethet som mor. Det var absolutt ingen som fortalte meg at jeg skulle sitte og kikke på barna som skal bo hos oss og fundere på om jeg virkelig gjør det rette ved å åpne hjemmet mitt for to fremmede mennesker. Det var ingen som fortalte meg at jeg kom til å være vettskremt for oppgaven ... så vettskremt for å feile.

Det var ingen som fortalte meg at jeg ville føle meg så lita ... så hjelpesløs ... og så alene i redselen.

Det var ingen som fortalte meg hvor mye tid en slik overføring tar ... hvor mye kjøring det innebærer. Det var ingen som fortalte hvor mange timer i møter man kommer til å bruke. Det var ingen som fortalte oss at en av oss burde si opp jobben allerede ved kontraktskriving for å ha tid og overskudd til overføringen.

Det var ingen som fortalte at jeg kom til å bli så sliten av prosessen ...

Om mindre enn to døgn har barna flyttet inn her. Om mindre enn to døgn er vi en familie på fem ... Om mindre enn to døgn er vi fem på fulltid.

Jeg er vettskremt ...

... og jeg gleder meg ...

Men akkurat nå er jeg mest av alt vettskremt ... 

Tenk om jeg feiler?

Tenk om jeg ikke klarer å gi barna det de fortjener? Det de trenger ... det de har krav på.

Tenk om jeg ikke makter å gi av meg selv til disse to menneskene som ikke er mine biologisk.

Tenk om foreldrene lager leven ...

Tenk om ...

Tenk ...

Herregud ... jeg er vettskremt.




 

Stikkord:

... I always take life with a grain of salt ... plus a slice of lemon ... and a shot of tequila ...

- "kjør pent hjem. Husk at det er glatt på hovedveien også ... "

Hun forsikret at hun skulle kjøre pent hele veien hjem, satte seg inn i bilen og startet bilen. Hun festet bilbeltet, satte på setevarmen og skrudde på musikken. Norah Jones' myke stemme fylte kupéen og hun smilte varmt. Tre kvarters kjøring, så var hun hjemme i det lille huset i skogkanten.

Hun rygget bilen opp på låvebrua og satte i gir. Hun blinket til høyre, svingte og ga gass.

Norah Jones' myke stemme fortsatte å fylle kupéen.

Hun plukket opp telefonen, slo nummeret til sin eldste sønn og ventet på at det skulle ringe. Akkurat i det ringte for første gang følte hun mer enn hun kjente en bevegelse i baksetet. En stille bevegelse ... som om noen forsiktig flyttet seg litt i setet. Hun kjente hun ble kald ... hun visste jo at hun var alene i bilen. Hun kikket forsiktig opp i speilet.

Ingenting.

Hun trakk pusten og kikket på telefonen. Samtalen var avbrutt ...

Da kjente hun det ... bevegelsen. Den sakte bevegelsen ... hun kjente hånda som la seg på låret hennes.

Hun sluttet å puste ... hun kjente hårene reise seg fra nakken og ned til ankelen. Hun ble kald.

Iskald.

Hun kjente tårene komme og hun tenkte at dette ikke er mulig. Dette skjer bare på film ... ikke sant? Dette skjer bare på film. Hun slapp telefonen ned i passasjersetet. Presset på låret ble fastere ... hun flyttet hånda si ned mot låret og holdt pusten. Hun stålsatte seg for å følelsen av fremmed hud under fingrene og la hånda si oppå den på låret ...

- "Nå dør jeg" ... tenkte hun ...

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

- "mjau"

... sa katten og hoppet fram på fanget hennes ...




 



 

 

... may I be excused? My brain is full. ...

Det har vært hektiske dager ... Dager med mange møter, mange tanker, mye prat og enda flere tanker.

Det har seg nemlig slik at vi for noen uker siden fikk telefon fra vår flotte kontaktkvinne i Frelsesarmeen. Hun fortalte oss om et søskenpar som så sårt trenger et nytt hjem, et søskenpar litt eldre enn vi i utgangspunktet hadde sett for oss at vår(e) fosterbarn skulle være. Etterhvert som hun fortalte meg barnas historie kjente jeg med hele meg at jeg ikke kunne si nei til å få vite mer om dem, så vi avtalte at vi skulle treffe både henne og barnevernstjenesten der barna kommer fra.

Det gikk noen uker, for det viste seg at fosterhjemstjenesten der vi kom fra ikke var helt enige i at vi skulle få barn andre steder fra enn dem. Det finnes visst en intern seksmånedersregel på at det kontoret som har Pridet en har "forkjøpsrett" i seks måneder etter endt Pridekurs. Dette visste ikke vi om, så da vi fikk vite om Frelsesarmeens arbeid med fosterhjem hadde vi ikke dårlig samvittighet for å ta kontakt med dem og melde vår interesse der.

Uansett; etter masse om og men, frem og tilbake ble det innkalt til første møte. Frelsesarmeen og barnevernstjenesten møtte mannsterke opp her hjemme hos oss, en regntung mandag formiddag. Kaffen lagde god lukt i huset, på bordet brant det levende lys og historien som ble fortalt fikk tårene til å trille stille hos meg. Etter tre timers prat dro alle hver til sitt, og jeg sto igjen her alene, og kjente på at dette var riktig.  Noen dager senere fikk vi telefon om at barnevernstjenesten ønsket et nytt møte med oss. Vi sa selvfølgelig ja, og kjørte til barnas hjemkommune den avtalte dagen. Vi var spente, hadde sommerfugler i magen begge to og for en gangs skyld var vi mer stille på en biltur enn vi pleier. 

Et vellykket møte senere satt vi igjen i bilen, denne gangen med enda flere tanker og sommerfugler enn tidligere. Magefølelsen var enormt god og vi begynte nesten å planlegge litt ...

Dagen etter, torsdag 1. november, ringte telefonen tidlig på formiddagen. "Lillian Frelsesarmeen" sto det på displayet og jeg kjente hjertet hoppe over et slag. - "hei Kikki, det er Lillian" sa hun. - "i dag har jeg gode nyheter til dere .... " og lenger kom hun ikke før jeg hadde gåsehud fra nakkehårene og ned til anklene. Hun lo, jeg lo ... og plutselig var jeg midt i en frenetisk tankeprosess rundt alt som skal gjøres klart før barna kommer hit, alle små og store ting som må på plass. Hun fortalte meg hva som skulle skje framover og det eneste som surret i hodet mitt var "fem barn ... fem barn. Tilsammen har  vi fem barn nå!"

Vi la på, og jeg ringte Egil.

Og Egil ... han reagerte på en måte som nok en gang bekreftet for meg at han er et fantastisk menneske; han begynte å gråte. Gledestårer fra min store, sterke, tøffe mann.

Resten av dagen gikk jeg bare og her og smilte, mens "fem barn ... fem barn" surret i hodet mitt. Følelsen var litt som å teste positivt når man virkelig ønsker å bli gravid ... like surrealistisk, like fjollete lykkelig. Jeg var like full av planer, drømmer, redsler, som da jeg testet positivt med Vilja den gangen for over syv år siden.Tenk; vi skal få barn. To på en gang, faktisk.

Jeg var vettskremt lykkelig.

Etter det har det gått slag-i-slag, med planlegging av hvordan få plass til to barn her nå, planlegging av utbygging, maling av soverom oppe slik at ungene har koselige rom fram til huset skal bygges ut. Vi har snakket masse med Vilja om hva som skal skje, og hun gleder seg veldig til å få både ei storesøster og en storebror. Vi har møtt barna første gang, og i ukene framover skal vi treffes ofte. Det er flotte barn, flotte barn med humor, livsglede og en positivitet som overrasket oss litt. I tillegg til å møte barna er det møter med Frelsesarmeen, barnevernstjenesten, skole +++ som står på programmet. Spennende dager vi gleder oss til.

Det blir endel omveltninger nå, både i hverdagen og hvordan vi fremstår i sosiale medier. Det er spennende og litt skremmende, men mest av alt rett og slett spennende. Vi skal bli en stor familie med tre barn som bor her på fulltid. I ferier og høytider kommer Trym på besøk, og innimellom kommer Robert og hans lille familie. Vi får rett og slett en fantastisk storfamilie.

Vi gleder oss!




 

 

 

 












 

Stikkord:

Norges Sterkeste Kvinne 2012!

Det er en småsur lørdag seint i oktober. Folk flest pakker seg inn i varme klær, drikker varm te og fyrer i peisen Må de absolutt til byen så velger de å gjøre unna det de skal så fort som mulig, for så å dra tilbake til varmen hjemme.

I en gammel militær idrettshall på Odderøya i Kristiansand er det annerledes. Der er noenogtredve gutter og ti jenter i ferd med å kle av seg. På benker og gulv rundt dem ligger tykke lærbelter, reimer, tape og krukker med klister. Suspekt, sier du? Neida ? ikke i det hele tatt. I denne hallen blir nemlig Norges Sterkeste Kvinne arrangert parallelt med Norges Sterkeste Mann -90 kg og -105 kg, og disse noenogførti menneskene er deltagere i konkurransen.

Jeg har funnet meg en plass i hjørnet på utøverområdet. Der har jeg rigget meg til med alt mitt utstyr. Jeg har funnet fram headsettet til telefonen min, jeg har funnet fram Spotify, og der har jeg lett meg fram til spillelista mi som heter ?Konkurranse?. System of a Down og Eldar Vågan ? ?de? blir ta her?, sier de på Møre. Jeg plugger inn headsettet og går. Fram og tilbake, mange ganger. Utad er jeg rolig, men inni meg ? inni meg er det urolig. Jeg er kvalm. Jeg har et hjerte som slår så hardt at det gjør vondt i brystet. Jeg er svett i hendene og mest av alt har jeg lyst til å dra hjem. Jeg skrur opp musikken og "Violent Pornography" starter.  "Ikke faen?", tenker jeg. "Dette skal jeg pokker meg fullføre. Dette skal jeg vinne!" Jeg kjenner på fighterviljen og jeg digger det.

Klokka blir to, rundt banen sitter det rundt 400 publikummere. Dagens eminente speaker, Per Andrew Lier, ønsker publikum og utøvere velkomne. Utøverne blir ropt ut og publikum jubler. Vi har kommet til "point of no return".

Første øvelse er stokkløft. 50 kilo skal opp over hodet flest ganger på 60 sekunder. Først ut er Renate Loraas, crossfit-utøver og politistudent. Hun går i par med Malin Stokke. Jeg har hørt en liten fugl synge om at Renate er rå på stokk, så jeg teller. Jeg teller mange reps, og jeg tenker som så at dette har jeg ikke muligheter til å slå. Jeg er ute i andre par, mot Janne Grandalen fra Arendal. I henne har jeg sett en potensiell utfordrer, så jeg er spent på dette. Stokk er min desidert svakeste øvelse. Faktisk er det en hatøvelse. Fem reps ender jeg opp på, og helt ærlig; jeg er råfornøyd.



Jeg ender på femteplass etter første øvelse, og kjenner på at dette ikke er der jeg ønsker å være. Dette må jeg gjøre noe med.

Neste øvelse er farmers walk. 70 kg pr. lodd, 30 meter med vending halvveis. Farmers er min øvelse, så dette går greit. Jeg tar tak i lodda, løfter dem opp og løper. Jeg løper helt til jeg hører en stemme brøle ved siden av meg; "snu, for faen, snu!" Oi ...  jeg har løpt for langt. Jeg har ikke sett streken dommer Knut Bjorvatn har pekt ut for meg. Jeg snur og løper bannende tilbake. Seks ekstra meter fører til en delt andreplass, og jeg klatrer en plass opp på resultatlisten.


Tredje øvelse er dekk. De største dekka jeg har sett i noen konkurranse. Når jeg står ved siden av disse så ser jeg at de, når de står oppreist, er i hvert fall 180 cm høye. Det er bra for meg, som er så lang. Jentene sliter med dekket. Noen får det ikke opp i det hele tatt, andre får det rundt et velt ... to velt. Ettpar får til tre velt, og jeg tenker med meg selv at dette definitivt er min øvelse. Jeg elsker dekkvelt. Alle hjem burde ha et dekk. Egil spenner beltet mitt, og jeg går ut på banen. Dytter dekket slik at det faller, tar tak, får det opp ? og det henger seg fast i beltet mitt. Jeg får jokket det forbi beltet og får det opp og rundt. Nytt velt, samme stopp i beltet. Samme jokking for å få det rundt. Enda et velt og Egil brøler på meg. Jeg brøler tilbake at dekket henger seg fast i beltet. Jeg velter ... fem velt! Som eneste deltager får jeg dekket rundt fem ganger. Så vanvittig kult! Jeg jubler ... og segner om på dekket. Motvillig krabber jeg bort når en fra crewet sier at han må flytte dekket. Jeg er så svimmel og så tom for luft.



Nå har jeg klatret en ny plass på lista, og er på tredjeplass.

Pallplass, om ikke annet, men ikke snakk om at det er godt nok. Jeg vet at det er ei lita jente hjemme som vil grine og være lei seg om jeg "bare" kommer hjem med bronsepokal.

Neste øvelse er stein. Nest etter lastebiltrekk er stein min favorittøvelse. Det gjør noe med en å løfte stein. Tunge, uhåndterlige stein. Jentene er flinke. Disse tynne, små jentene er flinke og kjemper opp stein etter stein. Jeg kjenner litt på at dette kanskje ikke blir så lett likevel, men er så fokusert på oppgaven som er foran meg at jeg glemmer å bekymre meg. Det er min tur, og jeg hiver meg over første stein. 60 kilo opp i en bevegelse. 70 kilo opp, kludrer litt med den fordi den er sandete. Holder på å miste den, men får den opp likevel. 80 kg er også sandete, men den går lett opp. 90 og 100 kg er oppe. Jeg vant øvelsen. Lett. Så vanvittig deilig! Jeg jubler og danser meg bort til utøverområdet. Jeg blir stoppet av NRK Sørlandet, og gir et litt heseblesende og halvfjåsete intervju. Jeg har klatret fra femteplass, opp til andreplass. 1 poeng bak Renate Loraas som leder, 3 poeng foran Janne Grandalen som ligger på tredjeplass.



Nå er det cut, og de åtte beste jentene går videre til finaleøvelsene. Martine Solberg og Benedicte Andersen kommer seg ikke videre, men er sporty igjen og heier oss andre fram. Begge to har imponert meg stort med innsatsvilje og styrke man aldri skulle forvente i så spede kropper. Det er håp for strongwoman-miljøet i Norge med slike jenter i startgropa.

Femte øvelse, og første finaleøvelse, er yokerace. 165 kg, 15 meter så fort som mulig. Jeg vet jeg er god på denne øvelsen, så jeg fokuserer på å gi alt jeg har. Jeg vet også at Elisabeth Hjørnevik fra Bergen er rå i yokerace, så det er henne jeg holder øye med. Som forventet spurter hun over banen, som om hun skulle ha Fanden i hælene. Hun er et råskinn, og også et navn å bite seg merke i. Hun har kommet for å bli, det er jeg sikker på.

Det er min tur, og jeg går under yoken. Jeg kjenner med en gang jeg løfter den opp at noe er feil, men jeg har ikke noe valg; jeg må løpe. Og jeg løper. Yoken slår i bakken for hvert eneste skritt jeg går, jeg vingler og vagger meg framover, og jeg er overbevist om at dette går rett vest. Det gjør så inn i hampen vondt i ryggen hver gang den slår i bakken, og jeg kjenner at noe går galt bak der. Jeg banner litt inni meg. Kjenner på ryggen, og tenker med gru på at markløft er siste øvelse. Så finner jeg ut at jeg vant øvelsen, og at jeg nå leder.



Det er klart for siste øvelse. Jentene sparker av seg sko, finner fram magnesium, drareimer og belter. På stanga er det 100 kilo, og tidslimiten er 60 sekund. Så mange reps som mulig. De første jentene drar ti reps, elleve reps, fjorten reps ... Lise Gangstad drar 24 reps, Janne drar 19, Else drar tjue ... og alt jeg tenker på er at jeg må dra 25 reps ? 25 reps på 100 kilo. Jeg hater å dra reps. Jeg er ikke reps-sterk.
Jeg vil ikke.



Jeg går ut i par med råskinnet Renate. Jeg vet hun er sterk i mark, men jeg kan ikke la meg psyke ut av henne. Jeg kan ikke la henne vinne. Så jeg drar ... rep etter rep. Det gjør vondt i ryggen, men jeg tenker meg med meg selv at det får heller gå til helvete. Jeg har tålt å være ryggpasient før, jeg tåler det igjen. Når jeg passerer ti reps tenker jeg med meg selv at dette er bra, Kikki. Dette har du aldri gjort før. Hvem i all verden kaster bort tiden sin på å dra mer enn ti reps i markløft? Andre enn crossfitere da ... sånn som hun ved sidene av meg. Ved femten reps blir det mørkt, og alt jeg ser er Bjorvatn som hever og senker hånda. Hun ved siden av meg drar rep etter rep etter rep. Jeg hører Egil som roper til meg at jeg må dra, og jeg prøver å fortelle ham at jeg ikke klarer mer, at jeg kommer til å svime av. Når jeg begynner på den tjuende reppen så kjenner jeg at nå er det alvor. Jeg svimer av om ikke jeg slipper. Så jeg slipper. Jeg ser mot Egil som har løpt bort til Jan Dukene, som er den andre dommeren, og jeg synes jeg klarer å lese på munnen til Jan at dette holdt. Men jeg tør ikke håpe. Mentalt er jeg forberedt på at jeg tapte. Jeg kjenner på at det er surt. Fryktelig surt, for jeg vet at det ikke er mer enn maks et poeng som skiller Renate og meg. Jeg må komme meg bort til ei dør for å få litt luft, og jeg synes jeg hører folk rundt meg gratulere meg. Alt jeg tenker på er at jeg må ha luft. Nå. Før jeg svimer av.

Egil kommer løpende etter meg. "Kikki. Du klarte det! Du vant, jenta mi!" Jeg føler meg helt fortapt ... helt forvirra. Vant jeg? Jammen ... herregud. Jeg vant! Jeg klarte det!

Jeg klarte det!


Jeg er Norges Sterkeste Kvinne 2012.

Er du klar over hvor kult det er? [IMG]


Og dagen etter konkurransen ... min første dag som Norges Sterkeste Kvinne ... da lå jeg slik ...
Stikkord:

... sanity calms, but madness is more interesting ...

Vet dere hva?

Jeg måtte bare, jeg ... jeg måtte rett og slett melde meg på Norges Sterkeste Kvinne 2012.

Galskap? 


Helt uten tvil!

Egil pleier å si det slik at ho Kikki, hun er ganske spontan - om hun bare får tenkt seg litt om. Slik var det denne gangen også, så jeg mistenker at denne mannen i mitt liv faktisk vet hva han snakker om.

Jeg kom tilfeldigvis over tråden om Norges Sterkeste Mann -90 og -105 kg på Treningsforum, og i tittelen der var det noe som fenget meg; Norges Sterkeste Kvinne sto det etter - som en bisetning. Jeg klikket meg inn på tråden, og der hørte jeg fugler synge og jeg så engler danse ... for en konkurranse. For noen øvelser.

Stokk - 50 kg for reps

Farmers Walk - 2x70 kg, 20-30 meter med vending halvveis

Dekkvelt - 4-6 velt, avhengig av dekktypen

Atlasstein - 60,70,80,90 og 100 kg

- cut -

Yoke - 160 kg, 10-15 meter

Markløft - 100 kg, maks reps


Jeg satt her og kjente det kriblet i hele meg ... og så kjente jeg det gjorde litt vondt i høyrebeinet mitt, og dermed kom jeg til å  huske på at jeg samme dag hadde vært til kontroll av dette beinet etter åreknuteoperasjonen sist høst og at jeg hadde fått dato til ny operasjon. Jeg kjente det søkk i hjertet mitt da jeg lukket tråden om konkurransen mens jeg tenkte for meg selv at mitt tog nok har gått. Jeg har jo tross alt lagt opp, ikke sant? Jeg har blitt voksen og fornuftig, og trener ikke slik som dette lenger.

Gjør jeg vel?

To timer senere sendte jeg en sms til Egil, som var på jobb, og fortalte at jeg hadde bestemt meg.

Jeg skulle stille i Norges Sterkeste Kvinne.

Jeg utsatte operasjonen for å få stille i NSK en siste gang før jeg for alvor legger atlassteinene på hylla.

Egil var seg selv lik ... ti minutter seinere tikket det inn en mail i innboksen min med oversikt over hvordan trening og kost skulle legges opp de neste syv ukene. Og vips ... så var jeg i gang med oppkjøring. Stokk og stein lempes på, dekk veltes, yoke og farmers drasses på ... mark og bøy har blitt mine nye bestevenner, og jeg har en kropp som fungerer bedre enn på veldig lang tid.

Jeg kjenner meg sterk ... jeg kjenner meg fit ... jeg er tilnærmet skadefri ... og jeg gleder meg som en unge!

Ryktelista til konkurranser sier at det er elleve jenter som planlegger å stille ... foreløpig er vi åtte som er sikre. Åtte sterke, flotte jenter med bein i nesa og stål i musklene.Åtte jenter som ikke er redd for blåmerker, knekte negler og klister på klærne. Åtte fantastisk, flotte og feminine jenter som våger.

Jeg synes vi er tøffe, jeg.

Det er seks dager igjen til påmeldingsfristen går ut, tolv dager igjen til konkurransestart. Det vil si at de andre jentene rekker å melde seg på, og jeg rekker å trene enda litt mer før jeg står der med sommerfugler i magen og funderer på hva pokker jeg har gjort nå ...



Kommer du for å heie på meg?

 

 

Stikkord:

... det er onsdagen sin, det ...

- *biip-biip-biip-biip*

Hva i all verden er den pipelyden der? Hvorfor piper det når jeg står på ei trapp i København og tar en røyk sammen med Randi? Hvorfor røyker jeg? Jeg slutta jo for åtte år siden.

- *biip-biip-biip-biip*

Lyden blir høyere, mer intens ... og sakte sklir jeg ut av det som tydeligvis var en drøm og treffer onsdagsmorgenen med et smell og et stort gjesp.  06.44 blinker de grønne tallene på mobildisplayet mot meg mens jeg febrilsk prøver å finne ut hvordan jeg slår av faenskapet.

Jeg vil sove!

Jeg vil ikke stå opp. Jeg vil sove. Mer. Lenge. Jeg vil drømme mer. Jeg vil ikke stå opp!

Jeg må stå opp ...

Vilja skal på skolen, og hun trenger virkelig de 35 minuttene før drosja kommer. Hun trenger tid til å komme seg på do, spise frokosten sin og få på seg klærne sine. Hun trenger tiden til litt kos i armkroken før dagens alvor setter i gang.Det er tøft for små B-mennesker å plutselig måtte bli et A-menneske.

Det er tøft for store B-mennesker å plutselig måtte bli et A-menneske ...

Opp av senga, ut på badet, opp i andreetasje for å vekke sovende skjønnhet. Bære henne utfor trappa, pakke henne inn i teppet i sofaen, finne klær, smøre niste, få i henne mat, brygge en kopp te, tenne stearinlys, mase litt, pakke ferdig sekk, mase litt mer. Pusse tenner. Børste hår, på med sko. Nå kommer drosja. På med jakke. Sette strikk i håret. Kyss på kinn. Jeg er glad i deg. Ser deg kvart på tolv. Ha en god dag på skolen.

*trekke pusten*

Så er jeg alene i huset. Det er stille. Teen er ferdig ... eller ... Pokker! Jeg husket å legge en tepose i koppen, men jeg glemte å sette på vann. Jeg trykker ned bryteren på vannkokeren og mens jeg venter på at vannet skal koke opp så går jeg opp for å rydde vei fram til feieluka i andre etasje. Feieren kommer i dag - mellom 0800 og 1100. Det er ønskelig at husets eier er hjemme mens feieren er her. Vennligst sørg for stige og fri adgang til feieluker. Steng alle spjeld og ha klar eventuelle kontrollerklæringer eller annen dokumentasjon over fyringsanleggets beskaffenhet, kontroll og vedlikehold.

Ha klar hvafornoe?!

Jeg setter meg ned foran pc'n. Skriver inn en nettadresse jeg nekter å ha liggende på favoritter. Jeg leser de første linjene av dagens artikkel, og får vondt i hjertet. Hvorfor i all verden er det så vrient å få et intervju gjort på mail til å se ut som man faktisk har gjort det ansikt til ansikt? Hvorfor går det ikke an å lese korrektur? Hvorfor leser man ikke gjennom en artikkel før man publiserer den?

Det frustrerer meg å se at noe som var bra blir ødelagt av slurv.

Dagbladet. VG. Agderposten. Aftenposten.NRK.no.

Krig. Bomber. Syria. Muhammed-karikaturer.  Hva skjedde egentlig med den grunnleggende tanken om å ha respekt for hverandre? Leve i fred og fordragelighet? Religionsfrihet? Ytringsfrihet? Er det en utopi å tro på at man faktisk har religionsfrihet? Hvorfor skal det være greit å karikere noens gud mens andres guder skal holdes hellig? Trenger vi virkelig religion? Religion skremmer meg og fascinerer meg.

Robbie Williams og kona har hatt sex og det virker!

Det er godt å se at noe i verden er normalt. Det er godt å se at Robbie Williams fortsatt er rampete sexy. Kona hans er sexy.

Hadde Jesus en kone?

Det snør på Røros. Papiravisa kan være død i 2025.

Jeg er trøtt. Jeg vil sove.

Jeg må vaske gardiner og pusse vinduer snart. Hagen ... hagen må ryddes i og gjøres klar til vinteren. Ringer forsterhjemstjenesten snart? Hvorfor påstås det at det er for få fosterhjem når de hjemmene som er ikke blir brukt? Har disse som jobber i fosterhjemstjenesten og bufetat noen gang kjent på hvor vrient det kan føles å gå og vente på telefonen? Har de kjent på følelsen av å sette livet på vent fordi man vet at en gang ... en gang om ikke lenge ... eller en gang om ettpar ...  år vil livet bli snudd på hodet. Alt vil bli annerledes fordi det flytter inn et barn. Et barn med en fortid, en historie, en ballast man må jobbe med. Jobbe rundt.

Har de kjent på frustrasjonen?

Jeg blir oppgitt. Drikker te. Ser ut på solskinnet gjennom disse vinduene som skulle vært pusset. Tar med meg en pose med gammelt brød og slipper ut hønene og endene. Mater dem, prater litt med dem, plukker med meg et varmt egg og går inn. Jeg tar ned gardinene og putter dem i vaskemaskina. Setter på vannkokeren igjen. Finner ei plate med Hugh Laurie og skrur opp volumet. Jeg åpner dørene og slipper den nye dagen inn. Jeg finner fram headset, jeg legger en ny tepose i koppen min og heller varmt vann over den. Jeg leter fram lydfila med Alsgaard og setter meg ned for å skrive ...




 

 

 

 

 

 

Stikkord:

... i kveld ønsker jeg meg ...

... et stort, røft spisebord ...

... et stort, gammelt speil og et fuglebur ...

... ei lampe som dette - bare rød ...

... et gammelt salongbord ...

... og seks forskjellige stoler til å ha rundt det store, røffe spisebordet ...




 

... skolejenta vår ...

Det er så rart ...

Vakre lille mennesket mitt, som fortsatt er så nytt i verden, har blitt skolejente.

Stor skolejente ... stor skolejente som for hver dag som går blir mer og mer selvstendig. Stor skolejente som lærer noe nytt hver eneste dag.


Vakre hjertet mitt.

Hver morgen kjenner jeg på dette stikket i hjertet. Jeg kjenner på tankene ... jeg kjenner på redselen.

Vil hun ha en god dag på skolen? Vil hun oppleve at hun mestrer? Vil hun ha det godt i lek og læring? Vil hun oppleve å bli respektert for sine tanker og meninger? Vil hun få sjans til å utvikle seg slik det er best for henne? Vil hun fortsatt få muligheten til å være unik?

Jeg kjenner på redselen for at kreativiteten i henne skal drepes. At spontaniteten og gleden skal legges bånd på. Jeg kjenner på redselen for at hun skal oppleve at det ikke er greit å være Vilja slik Vilja er. Jeg er redd hun skal miste tryggheten på seg selv ... at hun er akkurat slik hun skal være. 

Vakre lille mennesket mitt som elsker å lære. Vakre lille kloke mennesket mitt som tenker med både hjertet og hodet sitt.

Jeg lurer på hva hun blir når hun blir stor.

Blir hun kunstner? Blir hun marinbiolog? Klarer hun å kombinere disse to slik hun sier nå at hun vil? Eller blir hun lege, politi eller brannkonstabel?

Eller ... vil hun jobbe på Nille?

Blir hun dyktig i sjakk? Vil hun klare å løpe 100 meter så fort som pappaen hennes drømmer om? Vil hun fortsatt se løsninger og ikke problemer? Vil hun elske matematikk eller vil ord bli lidenskapen hennes?



Vakre lille mennesket mitt. Jeg håper reisen hennes mot voksenlivet blir god.

Jeg håper hun ikke vil ha hastverk med å bli voksen, men at hun vil ta seg tid til å være barn. Jeg håper hun vil fortsette å krype inn i armkroken i mange, mange år framover. Jeg håper hun vil komme til oss med gleder og med sorger, med stort og smått.

Jeg håper hun blir et fantastisk flott, selvstendig menneske, med egne tanker, med egne meninger. Jeg håper hun vil fortsette å si hva hun mener, jeg håper hun vil stå for sine valg. Jeg håper hun vil evne å se lysglimtene i hver eneste dag, ikke bare gråtonene. Jeg håper hun vil fortsette å elske blomster. Jeg håper hun vil fortsette å være varm, nær og inkluderende. Jeg håper hun skal fortsette å bry seg.

Vår jobb som foreldre er stor. Vår jobb er å legge grunnlaget. Et trygt, godt grunnlag ... formen til det mennesket hun en gang vil bli.

Så heldige vi er som får være hennes foreldre.

 ... vakre ungen vår ... 

 

 

 

 

 

 

... I didn't fall. The floor just needed a hug ...

I kveld er det kaldt her i Strongman Road.

Så kaldt at jeg har vurdert å sette på panelovnen her i stua ... kanskje fyre opp i ovnen. Men det er noe som stopper meg. Jeg mener; det er 27. august i dag, og jeg er på ingen måte ferdig med sommeren enda.

Jeg er ikke en gang i nærheten av å være ferdig med sol og varme dager.

Men her sitter jeg da.

Iskald på fingrene. Iskald på nesa - og jammen så fryser jeg på beina også, selv om jeg har ullsokker på. Det er 27. august, og det er kaldt.

Og egentlig ... sånn innerst inne ... så synes jeg litt synd på meg selv som slettes ikke er ferdig med sommer og varme dager enda.

For ... jeg ser jo på naturen at vi ubønnhørlig går mot høst. Noen av trærne i skogen "vår" begynner å endre farge. Staudene mine ser stort sett avblomstret ut. Ikke er det jordbær igjen i jordbærkassene mine, og kålen er straks klar til høsting i grønnsaksbedet. På epletreet begynner hele den fantastiske tre-eple-høsten å nærme seg moden, og ripsbuskene er helt uten et eneste bær.

Jeg tror det straks er på tide å gjøre hagen vår klar for vinteren, jeg ...

*sukk*

Om jeg bare kunne forklare deg, kjære leser, hvor trist det gjør meg å tenke på at sommeren er over.

Jeg som egentlig ikke er noen soltilbeder som må ligge timesvis i sola, jeg som fint kan trekke meg tilbake til skyggen på varme dager, jeg som ikke på død og liv må løpe til nærmeste strand bare fordi de på Reiseradioen sier at det er 16 grader i vannet.

Jeg elsker sommeren!

Jeg elsker sola ... lyset ... varmen ... lydene ... luktene ... fargene ... biene ... humlene ... sommerfuglene ... trærne ... blomstene ... glassmanetene ... morilden ... gresset.

Jeg er glad i mørke kvelder inne også, med levende lys, kjæresten min, jentungen min, knitring i ovnen og te i koppen.

Men ... sommer ... og vår.

Jaja ... jeg får bare bite det i meg. Det er snart 28. august, og det er bare tre små dager igjen så er det september.

Da er det høst, enten jeg vil det eller ikke. Og siden jeg nok dessverre ikke er utstyrt med allmektige krefter og ei heller er på nevneverdig talefot med diverse høyere makter så får jeg bare innfinne meg med at høsten er her, og at den brutalt går over i vinter.

Det lille lysglimtet i det hele er at etter vinter er det VÅR!

Og så er det sommer ...

Herlig sommer!

 



... det er tross alt ikke lenge igjen ...

Er det vel?

 

 

 

Nu, jävlar!

Nu jãvlar!

Nå har jeg omsider kontroll på både trening og kosthold, så nå skal jeg skrive et innlegg om mat. Okey da ... jeg skal skrive litt om trening også, men mest av alt skal jeg skrive om mat.  I morra skal jeg skrive et innlegg om en perfekt sommerdag, men først ... mat - og litt trening.

Jeg våknet opp sist mandag og bare visste det; jeg skulle gå over til lavkarbo - eller kanskje mer grovkarbo - og jeg skulle begynne å trene igjen. Alt kjentes bare helt riktig ut, så jeg sto opp og lagde meg min første lavkarbo frokost.



Dette har kjapt blitt favoritt-frokosten min; vaniljekesam, cottage cheese, ca 10 gram havregryn, hjemmerørte jordbær, friske blåbær og bringebær. Det er rett og slett en fantastisk start på dagen. 

Hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for lavkarbo er at Proteinfabrikken har lansert en fantastisk serie lavkarbo-produkter. Disse er lansert under merket Easy Living Diet og det finnes virkelig ikke tvil i min sjel om at dette er de beste lavkarbo produkter jeg noensinne har smakt. 

Jeg er glad i brød, det kan jeg ikke komme fra.

Jeg er bare ikke like glad i lavkarbo brød. Jeg synes de jeg har smakt og bakt smaker og lukter som hønsemat, så derfor var jeg veldig spent på brødet fra ELD. Jeg satte spent i gang en formiddag; fant fram olje og gjær, varmet vann og knadde deigen som det står på pakka. Jeg fant ei lita form, smurte den med olje og stekte brødet som anvist. Til lunsj spiste jeg brød ... 

Brød med lavkarbo blåbærsyltetøy


Brødet smaker som dansk rugbrød, blåbærsyltetøyet er himmelsk ... og det gjør godt i kropp og sjel å få en følelse av å spise ordentlig brød. 

Jeg fortsatte å være råflink, og i løpet av to dager var jeg i ketose. Det var ikke helt planlagt, men når jeg først raste inn i den ketosen så kjapt så fant jeg ut at jeg likegodt kunne holde meg der noen dager. Og helt ærlig; jeg trives med det. Jeg trives med denne måten å spise på, jeg trives med den følelsen jeg har i kroppen, jeg trives med å ikke være oppblåst som Hindenburg og jeg trives med å ikke være så full av vann. 

Det er virkelig ikke feil å med god samvittighet kunne spise slikt som dette til kveldsmat ... 



Egg fra egen hønsegård, spansk spekepølse, litt ost, hjemmedyrka tomater og agurk, paprika, reker og en liten dæsj majones.

Og det er ikke direkte feil med eple og blåbær sammen med vaniljekesam, cottage cheese og havregryn på morraen heller. 


Ikke syter jeg over eggerøre, lavkarbo-brød og bacon til søndagsfrokost ... 

... og jeg ble ikke direkte lei meg da Egil stekte "burger" med egg til meg til kvelds.

Kort sagt trives jeg med maten jeg spiser, og jeg synes det er fantastisk å få lov til å ta meg et stykke sjokoladekake om jeg har lyst på det. Nå skal selvfølgelig ikke det være noe som spises daglig, men det å vite at jeg faktisk kan bake sjokoladekake til familien, og vite at den er lavkarbo ... det er ikke direkte feil. 

Denne sjokoladekaka er nok blant de aller beste jeg noensinne har smakt.

På lørdag overrasket jeg meg selv etter å ha spist pizza. Jeg hadde faktisk ikke lyst på godterier og chips. I steden spiste jeg litt blåbær, og kuttet opp noen grønnsaker som jeg dippet i dippen Egil hadde lagd. 

Det er jaggu ikke verst til å være en godtegris, slik jeg er.

Blir jeg godtesjuk så er likevel muligheten der.

Lavkarbo marshmallows er nemlig himmelsk!

(Bare ikke gjør som meg og spis en hel pose ... da får man nemlig vondt i magen og diaré ... *rødme*)

Nå har jeg vært i ketose i ei uke, og jeg planlegger å være det fram til lørdag. Om jeg har lyst på karbohydrater da planlegger jeg å spise det, men om jeg ikke har lyst på det så lar jeg ganske enkelt være. Det er nemlig lett å være når man kan spise så mye god mat. Går jeg ut av ketosen vet jeg at jeg bare bruker kort tid på å komme meg tilbake igjen, så det er ikke noe stress på noen måte. Jeg tar det rett og slett etter dagsformen lørdags morgen.

Det beste er nok at jeg - i motsetning til dietter jeg har vært på tidligere - ikke er sulten en halvtime etter å ha spist. Jeg spiser ikke mengder med fett. Sannsynligvis spiser jeg mindre fett enn de fleste lavkarbo-fantaster vil si jeg skal spise. Jeg får garantert i meg mer proteiner enn de samme lavkarbo-fantastene vil anbefale meg ... Jeg liker det slik, og det er det som fungerer for meg. Det fungerer i det daglige, og det fungerer når jeg trener. 

For trening ... det er jeg nemlig også godt i gang med. 

Det viste seg at min søte nabo, Rasa, har konkurrert flere ganger i litauisk mesterskap i bodyfitness, og hun har også konkurrert i Det baltiske mesterskapet. Hun har lenge hatt lyst til å ta opp igjen treningen, men ikke følt hun kunne gjøre det uten noen å trene sammen med. Men ... så dukket jeg opp, og vips, så sparker vi hverandre ut av sofaen fire kvelder i uka. 

Herlig! 

Innimellom er Lilletroll Aina også med, men siden hun er sterkere enn meg i skulderpress for tiden så er jeg slettes ikke sikker på om jeg vil ha henne med på så mange flere økter før jeg er betydelig mye sterkere ... ;) Det er passe pinlig å bli knust av et lite troll på noenogfemti kilo ... (men ikke verre flaut enn at jeg faktisk forteller "alle" det ... )

Klok av skade måtte jeg finne meg et program å trene etter. Det har jeg nemlig ikke gjort de siste to årene. Jeg har bare trent på måfå, alt etter hva jeg har følt for å trene - og det fungerer ekstremt dårlig for meg. Jeg snublet over PHAT da jeg surfet innom Kaliber sine sider, og det appellerte til meg. Nå har jeg trent meg gjennom de fem første øktene, og det kjennes bra ut. Jeg gleder meg til å fortsette med det! 

Målet mitt? 

Det er enkelt; jeg skal finne tilbake til ei Kikki jeg trives med. Hvor slank/tung jeg blir kan jeg ikke si nå. Hvor sterk jeg blir kan jeg heller ikke si - ei heller hvor muskuløs jeg blir. Det viktigste er at jeg trives med meg i det daglige, så får alt annet komme som en bonus. 




 

Stikkord:

... as I get older, I just prefer to knit ...

Det slo meg da jeg la meg i natt ...

Jeg er glad i ting ... ting med historie ... ting som frembringer gode minner. Ting som får meg til å smile når jeg ser dem ...

"Tre blå mugger" sto det i annonsen på epla.no, og jeg måtte klikke meg inn på linken. Der fant jeg disse tre skjønnhetene. Deilige, runde og myke mugger som frembringer fantastiske barndomsminner. Min søte, gode mormor hadde slike mugger, og i disse serverte hun hjemmelaget solbærsaft og verdens beste røde saus.

Jeg smiler hver dag når jeg bruker disse muggene. Jeg smiler og ser for meg nydelige Mor, og jeg er lykkelig for at jeg fikk vokse opp med henne.

Noen minner er ikke mine, men likevel er de gode minner.

Denne koppen fikk Egil da han var liten gutt. Den er håndmalt, med en god, gammeldags politibil på den ene siden og navnet han på den andre siden. Den er så søt der den henger sammen med håndkleet min oldemor strikket til meg da jeg ble født og grytelappen jeg kjøpte hos Gunvor en sommer for ettpar år siden.

Tenk ... det håndkleet er over førti år gammelt, og er fortsatt i daglig bruk.

Kaffekjelen fant jeg på loftet hos svigermor. Der sto den på en gammel komfyr og var bare sjarmerende lik den røde kaffekjelen min søte, gode mormor brukte da jeg var lita. Jeg husker enda følelsen av å våkne opp til lukta av nykokt kaffe da jeg overnattet hos Mor og Far ... og jeg blir fortsatt myk om hjertet når jeg tenker på disse søndagsmorgenene. 

Klesrulla fikk jeg til bursdagen min i år.

Vår gode venn PG hadde - ikke uventet - fått med seg min hang til gamle bruksgjenstander, og fra sine gjemmer fant han fram denne. Jeg må innrømme jeg ble overveldet da jeg fikk den. Jeg mener ... hvor i all verden gjør man av ei klesrulle som i seg selv veier "et tonn"?

Etter den hadde stått på benken ettpar dager så jeg det plutselig ... ettpar små sveip rundt i huset, og vips var rulla utstyrt med en gammel håndbrodert duk etter min gode farmor, ei skål med tomater og løk, en plante, ettpar lys og en gammel flora.

Ordentlig koselig ble det, og jeg blir stadig vekk minnet på at vi faktisk rullet kopphåndklær da vi hadde husstell på skolen.

For så gammel er jeg ... så gammel at jeg faktisk hadde husstell på skolen.


Gamle familiebilder er viktige for meg, og da jeg i går fikk hengt opp dette av mamma, hennes brødre og mine besteforeldre kjente jeg det var veldig riktig. Jeg smiler hver gang jeg kikker mot trappa og ser bildet henge der.

Bildet lagd av rav fikk vi av våre naboer fra Litauen. Det er så søtt ... og minner meg på hvor godt naboskap vi har her i Strongman Road.




Jeg er ganske sikker på at det ikke er mange som har bilder av sin svigerfar på soverommet.

Vel ... det har jeg!

Svigerfar er omtrent fire år gammel på denne herlige bildeserien, og det er hans atten år eldre søster som tok bildene. Var han ikke søt?

Ved siden av svigerfar har et gammelt reklameskilt for Indian Motorcycle fått plass ... og påstanden under trenger jeg ikke gå nærmere inn på ...

Hver morgen våkner jeg opp til dette ... 

Paret på bildet er mine oldeforeldre - foreldrene til min farfar. Jeg har aldri møtt dem, men bildet hang i gangen hos min farmor og farfar, så for meg byr det på gode minner og varme tanker.  Og så fascineres jeg av det ... Bildet er tatt tidlig 1900, de er svartkledde og alvorlige, begge to. Det er ikke antydningen til et smil hos noen av dem ... var de slik, tro? Var de så alvorlige, så sammenbitte? Eller ... jeg tror kanskje ikke det. Min oldemor fikk nemlig barn utenfor ekteskapet helt tidlig på 1900-tallet, og min oldefar han giftet seg med denne kvinnen som hadde et barn fra før av.

Hans historie kjenner vi fint lite til egentlig ... annet at han kom fra Oslo og var murersvenn da han kom til Åmli.


Armbåndet som henger på den innerste knaggen gjør meg varm om hjertet. Min vakre datter har lagd det til meg <3




Blomkarse var Robert sin favorittblomst da han var liten. Han pleide å plukke av hodene på dem etterhvert som de blomstret og spiste den søte nektaren som er i dem. Hvert år må jeg så blomkarse, og hvert år tenker jeg på ham slik han var da; så solbleket i håret at det nesten var hvitt, brun i huden, alltid litt møkkete og med knallblå, rampete øyne.

Fine ungen min!

Han kommer forresten på besøk i dag, og jeg kjenner i mammahjertet at det skal gjøre godt!

... I don't suffer from insanity; I enjoy every minute of it ...

Jeg er impulsiv, jeg!

I hvert fall når jeg får tenkt meg om ...



I går kveld dukket det opp en slik impulsiv mulighet.

Jeg satt her og surfet sånn rett før leggetid, droppet som alltid innom Facebook, og på en venns side så jeg en link. "Stem på mitt bidrag i KappAhl XLNT Model Search 2012" sto det, og så var det bilde av en flott kvinne. Jeg klikket meg inn på linken, stemte på kvinnen og skulle til å logge ut da tanken slo meg;

- "pokker heller, kvinne! Du er XLNT så det holder! Du er faktisk både XLNT og XTRALONG!"

Så jeg meldte meg på.

Så nå, kjære leser ... nå er din jobb å stemme på meg. Du kan stemme på meg en gang om dagen, hver dag fram til 6. august. Jo oftere du stemmer, jo større sjans er det for at jeg får være med i finalen.

Det hadde vært så kult!

Uansett ... du stemmer ved å trykke deg inn på denne linken - KappAhl XLNT Model Search 2012

Klikk på "Stem", og klikk så veldig gjerne på "Del". Da dukker jeg opp på enten Facebook-siden din eller Twitteren din.

Takk for hjelpa!

 

Stikkord:

... safety first!


28. august 2010, klokka 21.45 kom telefonen ...

- vi har kræsja med en elg, Kikki. Vi er i ambulanse, på vei til sykehuset i Skien.

Det var min mamma som ringte. Hun og pappa var på vei hjem til Grimstad etter å ha vært på besøk hos oss, og på vei hjem kræsjet de altså med en elg. Heldigvis gikk alt bra, og de var kjapt på sykkel igjen.

Vi var heldige den gangen, lillebror og jeg, som ikke mistet foreldrene våre.

1. juli 2012, klokka 19.19 kom en ny telefon ...

- dette går til helvete, Kikki! Vi har kræsja ...

Stemmen i telefonen var min lillebror sin. Han og kjæresten hans hadde en liten time tidligere kjørt ut fra gården vår, etter å ha vært her og feiret min bursdag. Det siste jeg sa til Rolf før han kjørte var at han måtte kjøre pent. Han gliste og svarte "ikke faen" ...

Og så kom telefonen ...igjen.

Jeg rakk ikke tenke mye annet enn at jeg skulle sette meg i bilen og kjøre ned til fylkesgrensa, hvor ulykken hadde skjedd. Jeg skulle hente lillebroren min. Lillebroren min som hadde kræsjet med motorsykkel, på motorveien ... i 100-sona, med tett trafikk.  Egil kom meg i forkjøpet; han stoppet meg og sa at han skulle kjøre ned og gjøre det som måtte gjøres. Jeg skulle være hjemme hos Vilja. Jeg skulle ringe mamma og pappa, som hadde kjørt fra oss omtrent samtidig som Rolf og Anita ...

Egentlig var det helt greit, kjente jeg, å la Egil ta ansvar. La ham være den store, sterke, tøffe som fikk lillebror og kjæresten i ambulanse, som fikk tak i Falck for å få dem til å hente sykkelen.

Egil er flinkere til sånt enn jeg er.

Det ble lange timer mens jeg gikk her og ventet ... selv om jeg visste at ingen av dem var alvorlig skadet var det vondt å gå her og vente.

Etterhvert fikk jeg tak i pappa, og den panikken jeg hørte i hans stemme da jeg ringte og fortalte dem hva som hadde skjedd er en panikk jeg håper jeg som mor aldri vil oppleve. Den gjorde vondt langt inn i margen. 

Hva som skjedde er egentlig usikkert. Om det var vinden som tok tak i sykkelen eller om det var bilen de kjørte forbi som sneiet sykkelen i et uoppmerksomt øyeblikk vil vi nok aldri få vite. Og strengt tatt er det ikke så viktig heller.

Det som er viktig er å få motorsykkelister - og bilister - til å tenke sikkerhet.

I 110 km/t skled Rolf, Anita og en 254 kilo tung Varadero bortover motorveien. Da de var ferdige med å skli rullet de. Bilisten foran dem reagerte ikke ... den bilisten kjørte bare videre, mens bilisten bak dem heldigvis var våken nok til å se hva som skjedde. Hadde ikke han vært oppmerksom - hadde han for eksempel sittet med mobilen akkurat da - så kunne det gått så mye verre.

Da hadde jeg kanskje vært uten lillebroren min nå. Eller kanskje lillebroren min hadde vært uten kjæresten sin.

For ... det første lillebroren min så da han fikk summet seg var Anita som lå helt stille ved midtdeleren. Heldigvis var hun bare mørbanka og fortumla, så Rolf fikk henne ut på veiskuldra og der fikk han hjelp til alt praktisk der og da av bilisten som lå bak dem. Kort tid etter kom Egil ned og tok ansvar for resten.

Det gikk bra med Rolf og Anita. De er mørbanka, de har skrubbsår ... og stoltheten har nok fått seg noen sår. ... det gikk bra med dem. Men tenk ... tenk på hva som kunne skjedd. Tenk om bilisten bak ikke hadde vært oppmerksom. Tenk om de hadde truffet midtdeleren.

Disse livsfarlige midtdelerne som i verste fall kan hugge hodet av folk ...

Anita ble på sykehuset over natta, mens Rolf kom hjem sammen med Egil. Det var en trist, redd og skambanket lillebror jeg fikk hjem den natta, og naturlig nok ble det ikke mye søvn på oss den natta ...Det var mange tanker, mange "hvis'er" og "tenk om'er" ...

Naturlig nok.

Mandag morgen sto jeg ute og hang opp klær da Rolf kom gående med kjørejakka på seg.

- "Aldri!" sa han ... "Aldri noensinne kjøre uten kjøreutstyr!"

Så snudde han seg og viste meg ryggen og skuldra på jakka. Det var bare trevler igjen av den. Enkelte steder var det slitt tvers igjennom ... Hadde det samme skjedd med en av disse vi ser langs veien, som kjører i dongeribukse, joggesko og tynn jakke, så hadde ikke dette mennesket vært mer.

Det er noe å tenke på, er det ikke?

Jeg fikk ikke tatt bilder av kjøreutstyret, men det kommer en lenger artikkel i MC-avisa om dette snart, og i den artikkelen blir bilder av Rolf og Anitas kjøreutstyr brukt.

Utpå dagen på mandag gikk turen nok en gang til Skien Sykehus, det samme sykehuset hvor jeg hadde plukket opp mamma og pappa snaue to år tidligere. Så gikk turen til Falck Porsgrunn for å se på skadene på sykkelen. Den samme Falck-stasjonen som jeg hadde kjørt mine foreldre til snaue to år tidligere - for å se på den samme sykkelen som snaue to år tidligere. Sykkelen Rolf kjører er nemlig pappa sin gamle ...  På Falck var det den samme mannen på jobb som det hadde vært snaue to år tidligere, og sykkelen - den sto plassert på samme plass som snaue to år tidligere.

Det var en underlig følelse av deja vu.

Så gikk turen til Grimstad ... den samme turen som snaue to år tidligere, med to motorsyklister i bilen - den ene mer skambanket enn den andre ...

Nå er pasientene hjemme. Begge to er sykemeldte, og begge er lykkelige over å være i live. For det er ingen selvfølge at man skal overleve en slik ulykke, Statistikken sier at det slettes ikke er noen selvfølge ...

Men lillebroren min og kjæresten hans lever!

Det er det aller, aller viktigste!

 

 

 

 

Sykkelen?

Den fikk seg en smell - en bra smell - selv om det ikke ser slik ut.

 




 

 

 

Stikkord:

... kjære Egil ...

Du spurte meg her om dagen hva jeg ønsker meg til bursdagen.

Vel ... her er ønskelista mi.

 

Disse putene finner du på Kremmerhuset ting&sånt

 

... disse bildene finner du samme sted ...

... og denne ...

Denne finner du ikke på Kremmerhuset ting&sånt, men der finner du en jeg liker enda bedre.



Jeg ønsker meg et sett som dette til å ha på platten ved Post II.  Det på bildet her finner du på Ikea.

Og så ønsker jeg meg et gevir. Du får helt sikkert kjøpt det et eller annet sted, men det hadde vært litt kult om du dro på elgjakt og fikset et til meg. ;-)


Jeg ønsker meg også en lett morgenkåpe, en fin sommerkjole, gode bøker og et langt liv sammen med deg. *kyss*

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Åja ... og så ønsker jeg meg denne. Denne finner du hos Josefin og Stefan i Gøteborg.






 

... I'm not asleep... but that doesn't mean I'm awake ...

Hun lå der, lys våken i  mørket.

Hun hadde lagt slik lenge.Hørt på mannen ved siden av seg. Hørt den myke sovepusten hans gå over til dype snork ... hørt ham bli helt stille. Så stille at hun rakk å lure på om hun skulle dytte i ham før han trakk pusten dypt og snorket igjen. Hun kjente hun selv pustet igjen, skjelvende ... hun hadde ikke vært klar over at hun hadde holdt pusten for å lytte etter hans pust.

Han snudde ryggen til henne og pustet rolig. Hun smilte.

Hun lå der, helt stille i mørket. Fra skogkanten hørtes uglens ensomme rop. "Uhuuuuu ... "uhuuuuu" 

Da hun var barn syntes hun det var en nifs lyd. Hun pleide å trekke dyna opp over hodet, gjemme seg inne i det trygge mørket og vente på at de nifse lydene skulle ta slutt, at småfuglenes morgenglade kvitring skulle ta over.

Hun tok seg i å kjenne på den samme følelsen som da hun var barn; den vage redselen for lyden av den ensomme ugla i skogkanten.

Synger fuglene snart? Er natta i ferd med å gå over i dag?

Jentungen ... puster hun?

Hun lå der i mørket og kjente panikken.

Stille satte hun føttene på gulvet. Hun tok på seg ullsokker og ei strikkejakke og listet seg stille ut av soverommet, over ganggulvet og inn på rommet til jentungen. Der sto hun ... stille.

Lyttende.

Pustet hun?

Myk barnepust hørtes i mørket, og hun kjente en trang til å gråte.

Hun puster!

Den velkjente følelsen av kjærlighet til dette lille mennesket som sov så mykt kom over henne. Den smøg seg rundt henne som et mykt teppe. Varmet henne.

Vakre lille menneske.

Hun sto der i mørket. Stille ... helt stille. Hørte på pusten fra disse to sovende menneskene. Myk, stille og nesten synkron. Så like som våkne, og så like i søvnen.

Den kom som kastet på henne der hun sto i mørket.

Dødsangsten. Redselen for å en dag ikke være der. For å ikke se jentungen vokse opp ...Panikken for å ikke få bli gammel sammen med mannen hun elsker. Hun kjente den iskalde kloa gripe tak om hjertet hennes. Hun kjente panikken ta tak i henne. Hjertet slo fort og hardt, pusten var grunn.

Stille trillet tårene nedover kinnene hennes. Hun kjente de samlet seg et sted under haken før de rant ned på brystet. Hun snufset skjelvende, dro håndbaken over kinnene og kjente et uventet sinne velte opp i henne. Ikke pokker om denne dødsangsten skulle få ødelegge natta hennes! Ikke pokker om denne panikken skulle få kontrollere henne!

Hun trakk pusten dypt og skjelvende, trakk jakka godt rundt seg og gikk stille ned trappa.

I skinnet fra to stearinlys satt hun der. Stille ... lyttende. Det var lytt i det gamle huset, og fra soverommene kunne hun høre svake snorkelyder.

Synkrone.

Hun smilte mykt ... og ute sang den første morgenfuglen.

 

 

 


 

 

 

 

 

Stikkord:

... writing is easy. You only need to stare at a piece of blank paper until your forehead bleeds ...

Jeg er heldig!

Jeg kan ramse opp årsaker i fleng til at jeg er heldig, men i dag velger jeg å fortelle at jeg er heldig fordi jeg har den jobben jeg har. Jeg er så heldig som får anledning til å treffe spennende mennesker, og jeg er så heldig som får lov til å skrive om disse flotte, spennende menneskene. Jeg er så heldig som får jobbe sammen med Jon Klasbu, og jeg er så heldig som får levere det jeg skriver til Morten Wendel, en redaktør jeg virkelig trives med å jobbe for.

Jeg er så heldig som får lov til å leve av det jeg virkelig ønsker.



I dag har jeg møtt en mann.

Jeg har møtt en mann mange knapt vet hvem er. Jeg har møtt en mann som alltid har stått litt i skyggen av sin mye mer berømte kone. Han har alltid vært der, men han har som oftest blitt nevnt i en bisetning, som et tillegg.

Men han har vært der ... alltid. Han var der i tykt og i tynt, han var der i glede og sorg. Han var der som en klippe for denne kvinnen han gjennom nesten 40 år kalte sin elskede. Han var der helt til Grete stille sovnet inn en dag i april i 2011.

Han er der fortsatt ...

Jeg har møtt Jack Waitz.


Jack er en flott mann med en spennende historie ... en historie som fikk meg til å sitte stille og bare lytte til hva han hadde å fortelle meg.

Jack er en mann det er verdt å lytte til.

Er det rart at jeg sier jeg er heldig?

Jacks historie kan du lese om i Aktiv Trening nummer 8Er du ikke abonnent vil jeg på det varmeste anbefale deg å tegne et abonnement nå, slik at du ikke går glipp av alle de flotte artiklene og nyttige tipsene som blir presentert i hvert nummer.

Abonnementet kan du tegne her.

 

 

Stikkord:

... everyone needs to believe in something. I believe I'll have another beer ...

Ferie! Sol! Varme!

Har jeg noen gang gitt inntrykk av at jeg er glad i varme? Sol? Blomster? Har jeg noen gang gitt inntrykk av at jeg synes det er for mye vinter og for lite sommer her i det vakre landet vårt?

Ikke?

Vel ... sånn er det. Og etter en heller dårlig sommer i fjor, en lang - veldig lang - høst og vintersesong, og en vår som aldri fikk bestemt seg for om den skulle være varm, kald eller våt bestemte vi oss for at vi skulle ta oss vår første tur til sol og varme sammen, alle tre. Ganske impulsivt, midt i det aller fineste maiværet, bestilte vi ferie i Alanya.

Vi pakket koffertene og dro en strålende vakker fredag i mai.


Andre steder i verden er man ikke så nøye på dette med tiden, så flyet vi skulle fly til Tyrkia var forsinket. Riktignok skyldte de på flyplassen på tekniske problemer, men ... hvem vet? Kanskje piloten trengte en ekstra kopp eplete før han fløy til Norge?

Uansett ... Skjønnheter med helt klare kunstneriske anlegg vet å bruke tiden når man venter.

Da vi kom til Antalya tok det en hel liten evighet før vi kom oss gjennom passkontroll, visumsøknad og alt det der. Bussen vi skulle ta til Alanya fant vi ikke med en gang, og vips ... så var klokka nesten seks før vi var framme på Orient Palace.

Selv om vi alle tre hadde duppet av på både fly og buss var vi så trøtte da vi omsider kom oss inn på rom 2408 at vi sovnet i samme seng, alle tre.

Etter vi hadde sovet noen timer kom stuepiken og redde opp senga til Vilja, og Skjønnheten selv var så trøtt at hun ikke merket at vi løftet henne over til det som skulle være hennes seng.


Strålende fornøyd var hun da hun våknet, i hvertfall.

Det var vel kanskje ikke så rart at hun var fornøyd, for vi våknet til solskinn fra knallblå himmel, varme, svømmebasseng og fantastisk utsikt til Middelhavet. Vi kjente alle tre på at dette kom til å bli bra, og vi løp ut til det nærmeste svømmebassenget.



Skjønnheten var i begynnelsen en smule usikker på dette med å svømme og bade ute, så det krevde litt overtaling av far for å få henne ut i vannet. En god kombinasjon av godsnakk og trusler fikk overbevist henne om at det slettes ikke var farlig å bade og at hun slettes ikke kom til å drukne.


Hun er ikke sin far og mors datter for ingenting, så hun måtte selv finne ut av hvordan hun best skulle komme seg ut i vannet, og hvordan hun best skulle holde seg flytende.

Det virket nesten som om hun ikke trodde på oss da vi fortalte henne at hun ikke kom til å drukne ...



... men ... da hun først kom seg uti ...





... da var det gjort!



Da ble hun der.



Hun ble der i timesvis. Hun svømte og svømte ... hun hadde knapt tid til å spise ...

Annet enn når vi tvang henne opp av vannet slik at hun skulle unngå å få svømmehud mellom tær og fingre. Da hendte det vi fikk i henne en av disse yoghurtene vi hadde vært forutseende nok til å ta med oss i kofferten.

Utover det så badet hun ...

Og bedre ble det egentlig ikke da vi kjøpte dykkerbriller og snorkel til henne.

Vi hadde kanskje håpt og trodd at hun ville finne det litt vanskelig å snorkle, slik at hun kanskje ville holde seg litt mer på land slik at vi kanskje kunne finne på noe annet enn å bade og sole oss, men ... den gang ei. En kjapp innføring i bruk av snorkel var alt som skulle til ...



Og ungen snorklet som om hun aldri skulle gjort annet!


Fram og tilbake ... langside ... kortside ... langside ... kortside ... Hele dagen lang.

- "Mamma!" ble det ropt fra bassengkanten en dag ...



- "Nå har jeg fått svømmehud mellom fingre og tær! Det er kult!"

Og mamma ... hun fant ikke andre løsninger enn å hoppe ut i vannet til ungen innimellom. For ... det er faktisk begrensa hvor lenge man orker å ligge på ei solseng og la seg grille. I hvertfall er det begrensa hvor lenge jeg orker det av gangen.

To dager fikk vi henne faktisk ut av bassenget.

Visst måtte det bestikkelser til ... løfter om ting hun virkelig ønsket seg. Hva annet er egentlig å forvente av et barn som helt tydelig skulle vært ei sjøløve?

Løftet om tatovering fikk henne opp av vannet!

Ordentlig tatovering. Eller ... i hvertfall nesten ordentlig. Og i hvertfall så ordentlig at det måtte lages en stensil og overføres til armen, akkurat som på Miami Ink! 

Tror dere ungen var fornøyd?

Og så måtte den "males" på med ordentlig tatoveringsblekk.

Helt ordentlig. Bare det at fargen ikke ble prikket inn i huden, den ble malt på.



... og resultatet ble råstilig!

To timer måtte Skjønnheten holde seg borte fra vann, slik at tatoveringen fikk satt seg.

Jippi! Tenkte vi ... og tok bussen til hotellets private strand. Vi skulle ikke bade, tenk. Vi hadde badet nok og nå skulle vi bare vasse i Middelhavet.

Tenk det da ... vasse i Middelhavet. Hvor romantisk og deilig er ikke det?



Jeg mener ... det finnes jo ikke bølger og dønninger i Middelhavet, gjør det vel? Sånne bølger man må løpe fra for å ikke bli klissvåt på kjolen ...



... for man vil jo for all del ikke bli våt på kjolen, vil man vel?

Mammaer, derimot ... de har ikke alltid vett til å kle av seg når de vasser i Middelhavet, så det hender at mammaer blir søkkbløte fordi disse bølgene er så store at de slår langt innover en ...


Den andre dagen vi fikk henne ut av bassenget måtte det også bestikkelser til. Denne gangen var det frisøren som lokket. Hun hadde nemlig observert andre jenter med flotte fletter i håret, og hun skulle jammen ikke være verre enn dem. Fletter eller ingen tur til Alanya, sånn var det bare.

Og så fikk vi dra til Alanya.

Vakre Alanya med alle sine marked, alle sine selgere, all sin historie, alle sine turister, alle sine blomster og eksotiske vekster. Vakre Alanya med sine gamle bygninger og flotte båter.


Å oppleve noe nytt sammen med mennesker man er glad i gjør godt. Å dele opplevelser, å dele minner ... det gjør noe med en. Det får en til å smile. Det får en til å være lykkelig.


... mammaen er enkel. Hun trenger ikke mer enn et glass god eplete før hun er salig.



Mat!

Mat fra et spennende land ... et land med andre tradisjoner enn våre. Et land som serverer tomatsuppe litt annerledes enn unge Skjønnheter er vant til.

Tomatsuppa var himmelsk og Skjønnheten var lykkelig ...


... mens mammaen og pappaen måtte nøye seg med dette.


Så gikk turen ut i Alanya igjen.


Shopping til pappa ... shopping til Skjønnheten.

En lang dag gikk mot slutt, og vi tok bussen tilbake til hotellet.

Vi var sårbeinte alle tre, vi var slitne alle tre, men hva hjelper det? Unge damer skulle på disco, og før det må jo unge damer sminkes og gjøres enda vakrere.



Vel ... skepsisen var til å ta og føle på hos Skjønnheten. Disco, du liksom ... dette er da vitterlig sanglek?!



Da er det mye kulere å være den mystiske Skjønnheten som danser dramatisk på scenen!


Det er vel ingen som er overrasket over at pappaen ble dradd opp på scenen han også?


En deilig ferie hadde knapt begynt, og vi nøt dagene til ende.

Varme, deilige, late dager ... dager som senket stress-skuldre, som senket pulsen ... Dager som var myke og gode, fylt av latter og glede. Fylt av vann og sol ...

... og en øl i ny og ne ...





 

 

 

 

Stikkord:
Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » September 2016
Kikki Berli-Johnsen

Kikki Berli-Johnsen

8, Stokke

Journalist og forfatterspire med en stor lidenskap for styrketrening og med stor kjennskap til dietter, lavkarbo, kosttilskudd, sportsernæring, næringskonsentrater og profiler innen de største kraftsportene i inn og utland. Lykkelig, gift, mamma til to, strongwoman, skrotløfter, aktiv, skravlesjuk, tenkende, skapende, kjærlig, egoistisk, navlebeskuende, kverulerende, nær, varm ... skrivende. Alltid skrivende.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits