Norges Sterkeste Kvinne 2012!

Det er en småsur lørdag seint i oktober. Folk flest pakker seg inn i varme klær, drikker varm te og fyrer i peisen Må de absolutt til byen så velger de å gjøre unna det de skal så fort som mulig, for så å dra tilbake til varmen hjemme.

I en gammel militær idrettshall på Odderøya i Kristiansand er det annerledes. Der er noenogtredve gutter og ti jenter i ferd med å kle av seg. På benker og gulv rundt dem ligger tykke lærbelter, reimer, tape og krukker med klister. Suspekt, sier du? Neida ? ikke i det hele tatt. I denne hallen blir nemlig Norges Sterkeste Kvinne arrangert parallelt med Norges Sterkeste Mann -90 kg og -105 kg, og disse noenogførti menneskene er deltagere i konkurransen.

Jeg har funnet meg en plass i hjørnet på utøverområdet. Der har jeg rigget meg til med alt mitt utstyr. Jeg har funnet fram headsettet til telefonen min, jeg har funnet fram Spotify, og der har jeg lett meg fram til spillelista mi som heter ?Konkurranse?. System of a Down og Eldar Vågan ? ?de? blir ta her?, sier de på Møre. Jeg plugger inn headsettet og går. Fram og tilbake, mange ganger. Utad er jeg rolig, men inni meg ? inni meg er det urolig. Jeg er kvalm. Jeg har et hjerte som slår så hardt at det gjør vondt i brystet. Jeg er svett i hendene og mest av alt har jeg lyst til å dra hjem. Jeg skrur opp musikken og "Violent Pornography" starter.  "Ikke faen?", tenker jeg. "Dette skal jeg pokker meg fullføre. Dette skal jeg vinne!" Jeg kjenner på fighterviljen og jeg digger det.

Klokka blir to, rundt banen sitter det rundt 400 publikummere. Dagens eminente speaker, Per Andrew Lier, ønsker publikum og utøvere velkomne. Utøverne blir ropt ut og publikum jubler. Vi har kommet til "point of no return".

Første øvelse er stokkløft. 50 kilo skal opp over hodet flest ganger på 60 sekunder. Først ut er Renate Loraas, crossfit-utøver og politistudent. Hun går i par med Malin Stokke. Jeg har hørt en liten fugl synge om at Renate er rå på stokk, så jeg teller. Jeg teller mange reps, og jeg tenker som så at dette har jeg ikke muligheter til å slå. Jeg er ute i andre par, mot Janne Grandalen fra Arendal. I henne har jeg sett en potensiell utfordrer, så jeg er spent på dette. Stokk er min desidert svakeste øvelse. Faktisk er det en hatøvelse. Fem reps ender jeg opp på, og helt ærlig; jeg er råfornøyd.



Jeg ender på femteplass etter første øvelse, og kjenner på at dette ikke er der jeg ønsker å være. Dette må jeg gjøre noe med.

Neste øvelse er farmers walk. 70 kg pr. lodd, 30 meter med vending halvveis. Farmers er min øvelse, så dette går greit. Jeg tar tak i lodda, løfter dem opp og løper. Jeg løper helt til jeg hører en stemme brøle ved siden av meg; "snu, for faen, snu!" Oi ...  jeg har løpt for langt. Jeg har ikke sett streken dommer Knut Bjorvatn har pekt ut for meg. Jeg snur og løper bannende tilbake. Seks ekstra meter fører til en delt andreplass, og jeg klatrer en plass opp på resultatlisten.


Tredje øvelse er dekk. De største dekka jeg har sett i noen konkurranse. Når jeg står ved siden av disse så ser jeg at de, når de står oppreist, er i hvert fall 180 cm høye. Det er bra for meg, som er så lang. Jentene sliter med dekket. Noen får det ikke opp i det hele tatt, andre får det rundt et velt ... to velt. Ettpar får til tre velt, og jeg tenker med meg selv at dette definitivt er min øvelse. Jeg elsker dekkvelt. Alle hjem burde ha et dekk. Egil spenner beltet mitt, og jeg går ut på banen. Dytter dekket slik at det faller, tar tak, får det opp ? og det henger seg fast i beltet mitt. Jeg får jokket det forbi beltet og får det opp og rundt. Nytt velt, samme stopp i beltet. Samme jokking for å få det rundt. Enda et velt og Egil brøler på meg. Jeg brøler tilbake at dekket henger seg fast i beltet. Jeg velter ... fem velt! Som eneste deltager får jeg dekket rundt fem ganger. Så vanvittig kult! Jeg jubler ... og segner om på dekket. Motvillig krabber jeg bort når en fra crewet sier at han må flytte dekket. Jeg er så svimmel og så tom for luft.



Nå har jeg klatret en ny plass på lista, og er på tredjeplass.

Pallplass, om ikke annet, men ikke snakk om at det er godt nok. Jeg vet at det er ei lita jente hjemme som vil grine og være lei seg om jeg "bare" kommer hjem med bronsepokal.

Neste øvelse er stein. Nest etter lastebiltrekk er stein min favorittøvelse. Det gjør noe med en å løfte stein. Tunge, uhåndterlige stein. Jentene er flinke. Disse tynne, små jentene er flinke og kjemper opp stein etter stein. Jeg kjenner litt på at dette kanskje ikke blir så lett likevel, men er så fokusert på oppgaven som er foran meg at jeg glemmer å bekymre meg. Det er min tur, og jeg hiver meg over første stein. 60 kilo opp i en bevegelse. 70 kilo opp, kludrer litt med den fordi den er sandete. Holder på å miste den, men får den opp likevel. 80 kg er også sandete, men den går lett opp. 90 og 100 kg er oppe. Jeg vant øvelsen. Lett. Så vanvittig deilig! Jeg jubler og danser meg bort til utøverområdet. Jeg blir stoppet av NRK Sørlandet, og gir et litt heseblesende og halvfjåsete intervju. Jeg har klatret fra femteplass, opp til andreplass. 1 poeng bak Renate Loraas som leder, 3 poeng foran Janne Grandalen som ligger på tredjeplass.



Nå er det cut, og de åtte beste jentene går videre til finaleøvelsene. Martine Solberg og Benedicte Andersen kommer seg ikke videre, men er sporty igjen og heier oss andre fram. Begge to har imponert meg stort med innsatsvilje og styrke man aldri skulle forvente i så spede kropper. Det er håp for strongwoman-miljøet i Norge med slike jenter i startgropa.

Femte øvelse, og første finaleøvelse, er yokerace. 165 kg, 15 meter så fort som mulig. Jeg vet jeg er god på denne øvelsen, så jeg fokuserer på å gi alt jeg har. Jeg vet også at Elisabeth Hjørnevik fra Bergen er rå i yokerace, så det er henne jeg holder øye med. Som forventet spurter hun over banen, som om hun skulle ha Fanden i hælene. Hun er et råskinn, og også et navn å bite seg merke i. Hun har kommet for å bli, det er jeg sikker på.

Det er min tur, og jeg går under yoken. Jeg kjenner med en gang jeg løfter den opp at noe er feil, men jeg har ikke noe valg; jeg må løpe. Og jeg løper. Yoken slår i bakken for hvert eneste skritt jeg går, jeg vingler og vagger meg framover, og jeg er overbevist om at dette går rett vest. Det gjør så inn i hampen vondt i ryggen hver gang den slår i bakken, og jeg kjenner at noe går galt bak der. Jeg banner litt inni meg. Kjenner på ryggen, og tenker med gru på at markløft er siste øvelse. Så finner jeg ut at jeg vant øvelsen, og at jeg nå leder.



Det er klart for siste øvelse. Jentene sparker av seg sko, finner fram magnesium, drareimer og belter. På stanga er det 100 kilo, og tidslimiten er 60 sekund. Så mange reps som mulig. De første jentene drar ti reps, elleve reps, fjorten reps ... Lise Gangstad drar 24 reps, Janne drar 19, Else drar tjue ... og alt jeg tenker på er at jeg må dra 25 reps ? 25 reps på 100 kilo. Jeg hater å dra reps. Jeg er ikke reps-sterk.
Jeg vil ikke.



Jeg går ut i par med råskinnet Renate. Jeg vet hun er sterk i mark, men jeg kan ikke la meg psyke ut av henne. Jeg kan ikke la henne vinne. Så jeg drar ... rep etter rep. Det gjør vondt i ryggen, men jeg tenker meg med meg selv at det får heller gå til helvete. Jeg har tålt å være ryggpasient før, jeg tåler det igjen. Når jeg passerer ti reps tenker jeg med meg selv at dette er bra, Kikki. Dette har du aldri gjort før. Hvem i all verden kaster bort tiden sin på å dra mer enn ti reps i markløft? Andre enn crossfitere da ... sånn som hun ved sidene av meg. Ved femten reps blir det mørkt, og alt jeg ser er Bjorvatn som hever og senker hånda. Hun ved siden av meg drar rep etter rep etter rep. Jeg hører Egil som roper til meg at jeg må dra, og jeg prøver å fortelle ham at jeg ikke klarer mer, at jeg kommer til å svime av. Når jeg begynner på den tjuende reppen så kjenner jeg at nå er det alvor. Jeg svimer av om ikke jeg slipper. Så jeg slipper. Jeg ser mot Egil som har løpt bort til Jan Dukene, som er den andre dommeren, og jeg synes jeg klarer å lese på munnen til Jan at dette holdt. Men jeg tør ikke håpe. Mentalt er jeg forberedt på at jeg tapte. Jeg kjenner på at det er surt. Fryktelig surt, for jeg vet at det ikke er mer enn maks et poeng som skiller Renate og meg. Jeg må komme meg bort til ei dør for å få litt luft, og jeg synes jeg hører folk rundt meg gratulere meg. Alt jeg tenker på er at jeg må ha luft. Nå. Før jeg svimer av.

Egil kommer løpende etter meg. "Kikki. Du klarte det! Du vant, jenta mi!" Jeg føler meg helt fortapt ... helt forvirra. Vant jeg? Jammen ... herregud. Jeg vant! Jeg klarte det!

Jeg klarte det!


Jeg er Norges Sterkeste Kvinne 2012.

Er du klar over hvor kult det er? [IMG]


Og dagen etter konkurransen ... min første dag som Norges Sterkeste Kvinne ... da lå jeg slik ...
Stikkord:

10 kommentarer

Cecilie

23.10.2012 kl.09:24

kul blogg;))

vil du kommentere tilbake? www.cemylife.blogg.no

Helene

23.10.2012 kl.09:26

Gratulerer som Norges sterkeste kvinne,Kikki. Det må være rått!! :) Kanskje ikke så rart du lå sånn dagen etter. Tar på kroppen det der. Selv har jeg prøvd farmes walk og var drit fornøyd med siste treningsøkt og det kjennes godt på kroppen senere på kvelden og dagen etterpå for og si det sånn :)

Ane Naustvik

23.10.2012 kl.09:53

Gratulerer som Norges sterkeste kvinne, sykt kult! : )

dailywoe

23.10.2012 kl.10:25

Gratulerer som Norges sterkeste kvinne!

Veronika Aas

23.10.2012 kl.11:00

Gratulerer så mye! Så fantastisk :)

Janne Moland

24.10.2012 kl.10:27

Du er så rå, rå, rååå..... dødsrå, dødsråååå.

Hurraaaaa!!!!!

*S.A.*

24.10.2012 kl.17:38

Grattis *s*

Håper hun lille frøkna ble fornøyd med "sin" pokal ... og så må du lure Egil på massasjekurs i løpet av høsten :-)

Therese

25.10.2012 kl.19:09

Feller en liten tåre jeg, er det greit liksom? Du skriver så levende og bra - og jeg kjenner plutselig igjen litt av disse følelsene...som jeg hadde sånn ca 18 år tilbake..

Og så beundrer jeg deg for å gi en lang F i helse og rygg undervegs, for der ville jeg naturlig stoppet av bekymring for framtiden. Sånn er det ikke tid og plass for under et NM, og det visste du! Skikkelig kult - får jo nesten lyst å prøve selv på dette, for du skriver med så stor glede (-men vissheten om at mangelen på høyde over havet vil slå meg ut i flere øvelser, gjør at jeg klokelig holder meg unna!).

Hva er kravet for den øvelsen der du går med belastningen hvilende på nakken? Total belastning, tid, distanse?

..og så er jeg litt stolt over å ha veltet dekket ditt ;)

Kikki Berli-Johnsen

26.10.2012 kl.08:20

Therese:
Tusen takk for god kommentar. :) Det er alltid godt å se at det jeg skriver blir satt pris på.
Ryggen ja ... jeg brukte et tiendels sekund på å bestemme meg for at det fikk bære eller briste. Der og da var det riktig ... i etterkant er jeg i tvil.

Yoke, som øvelsen du spør om heter, veide i vår konkurranse 165 kg, og vi gikk 15 meter. Jeg gikk på 7,6 sekund. Vekten, avstanden og tiden var uten problemer ... problemet kom da den nederste delen av yoken slo i bakken. Det smellet i bakken forplanter seg opp i ryggraden, noe som igjen er smertefullt.

Kravet er å løpe med yoken den gitte distansen på kortest mulig tid. (And I did ... ;))

Paro

29.10.2012 kl.14:13

Gratulerer så mye! :)

Skriv en ny kommentar

Kikki Berli-Johnsen

Kikki Berli-Johnsen

6, Stokke

Journalist og forfatterspire med en stor lidenskap for styrketrening og med stor kjennskap til dietter, lavkarbo, kosttilskudd, sportsernæring, næringskonsentrater og profiler innen de største kraftsportene i inn og utland. Lykkelig, gift, mamma til to, strongwoman, skrotløfter, aktiv, skravlesjuk, tenkende, skapende, kjærlig, egoistisk, navlebeskuende, kverulerende, nær, varm ... skrivende. Alltid skrivende.

Kategorier

Arkiv

hits