... may I be excused? My brain is full. ...

Det har vært hektiske dager ... Dager med mange møter, mange tanker, mye prat og enda flere tanker.

Det har seg nemlig slik at vi for noen uker siden fikk telefon fra vår flotte kontaktkvinne i Frelsesarmeen. Hun fortalte oss om et søskenpar som så sårt trenger et nytt hjem, et søskenpar litt eldre enn vi i utgangspunktet hadde sett for oss at vår(e) fosterbarn skulle være. Etterhvert som hun fortalte meg barnas historie kjente jeg med hele meg at jeg ikke kunne si nei til å få vite mer om dem, så vi avtalte at vi skulle treffe både henne og barnevernstjenesten der barna kommer fra.

Det gikk noen uker, for det viste seg at fosterhjemstjenesten der vi kom fra ikke var helt enige i at vi skulle få barn andre steder fra enn dem. Det finnes visst en intern seksmånedersregel på at det kontoret som har Pridet en har "forkjøpsrett" i seks måneder etter endt Pridekurs. Dette visste ikke vi om, så da vi fikk vite om Frelsesarmeens arbeid med fosterhjem hadde vi ikke dårlig samvittighet for å ta kontakt med dem og melde vår interesse der.

Uansett; etter masse om og men, frem og tilbake ble det innkalt til første møte. Frelsesarmeen og barnevernstjenesten møtte mannsterke opp her hjemme hos oss, en regntung mandag formiddag. Kaffen lagde god lukt i huset, på bordet brant det levende lys og historien som ble fortalt fikk tårene til å trille stille hos meg. Etter tre timers prat dro alle hver til sitt, og jeg sto igjen her alene, og kjente på at dette var riktig.  Noen dager senere fikk vi telefon om at barnevernstjenesten ønsket et nytt møte med oss. Vi sa selvfølgelig ja, og kjørte til barnas hjemkommune den avtalte dagen. Vi var spente, hadde sommerfugler i magen begge to og for en gangs skyld var vi mer stille på en biltur enn vi pleier. 

Et vellykket møte senere satt vi igjen i bilen, denne gangen med enda flere tanker og sommerfugler enn tidligere. Magefølelsen var enormt god og vi begynte nesten å planlegge litt ...

Dagen etter, torsdag 1. november, ringte telefonen tidlig på formiddagen. "Lillian Frelsesarmeen" sto det på displayet og jeg kjente hjertet hoppe over et slag. - "hei Kikki, det er Lillian" sa hun. - "i dag har jeg gode nyheter til dere .... " og lenger kom hun ikke før jeg hadde gåsehud fra nakkehårene og ned til anklene. Hun lo, jeg lo ... og plutselig var jeg midt i en frenetisk tankeprosess rundt alt som skal gjøres klart før barna kommer hit, alle små og store ting som må på plass. Hun fortalte meg hva som skulle skje framover og det eneste som surret i hodet mitt var "fem barn ... fem barn. Tilsammen har  vi fem barn nå!"

Vi la på, og jeg ringte Egil.

Og Egil ... han reagerte på en måte som nok en gang bekreftet for meg at han er et fantastisk menneske; han begynte å gråte. Gledestårer fra min store, sterke, tøffe mann.

Resten av dagen gikk jeg bare og her og smilte, mens "fem barn ... fem barn" surret i hodet mitt. Følelsen var litt som å teste positivt når man virkelig ønsker å bli gravid ... like surrealistisk, like fjollete lykkelig. Jeg var like full av planer, drømmer, redsler, som da jeg testet positivt med Vilja den gangen for over syv år siden.Tenk; vi skal få barn. To på en gang, faktisk.

Jeg var vettskremt lykkelig.

Etter det har det gått slag-i-slag, med planlegging av hvordan få plass til to barn her nå, planlegging av utbygging, maling av soverom oppe slik at ungene har koselige rom fram til huset skal bygges ut. Vi har snakket masse med Vilja om hva som skal skje, og hun gleder seg veldig til å få både ei storesøster og en storebror. Vi har møtt barna første gang, og i ukene framover skal vi treffes ofte. Det er flotte barn, flotte barn med humor, livsglede og en positivitet som overrasket oss litt. I tillegg til å møte barna er det møter med Frelsesarmeen, barnevernstjenesten, skole +++ som står på programmet. Spennende dager vi gleder oss til.

Det blir endel omveltninger nå, både i hverdagen og hvordan vi fremstår i sosiale medier. Det er spennende og litt skremmende, men mest av alt rett og slett spennende. Vi skal bli en stor familie med tre barn som bor her på fulltid. I ferier og høytider kommer Trym på besøk, og innimellom kommer Robert og hans lille familie. Vi får rett og slett en fantastisk storfamilie.

Vi gleder oss!




 

 

 

 












 

Stikkord:

2 kommentarer

Merete

11.11.2012 kl.22:09

Jeg sitter jo med en liten følelse av å kanskje ha bidratt litt, og jeg følger med på alt som skjer med sommerfugler og glede i hjertet mitt.

Dette blir så riktig og så bra.

Masse lykke til <3

*S.A.*

12.11.2012 kl.07:22

Grattis med 2 "nyfødte" :-)

Skriv en ny kommentar

Kikki Berli-Johnsen

Kikki Berli-Johnsen

6, Stokke

Journalist og forfatterspire med en stor lidenskap for styrketrening og med stor kjennskap til dietter, lavkarbo, kosttilskudd, sportsernæring, næringskonsentrater og profiler innen de største kraftsportene i inn og utland. Lykkelig, gift, mamma til to, strongwoman, skrotløfter, aktiv, skravlesjuk, tenkende, skapende, kjærlig, egoistisk, navlebeskuende, kverulerende, nær, varm ... skrivende. Alltid skrivende.

Kategorier

Arkiv

hits