... to us, family means putting your arms around each other and being there ...

Ingen fortalte meg at det skulle bli slik ...

Ingen fortalte meg at tiden fra man får telefonen om at barnevernstjenesten finner en egnet som fosterforeldre for et spesifikt barn til barnet flytter inn er så full av tanker, så full av spekulasjoner ... så inderlig full av redsel, glede og panikk.

Ingen fortalte meg at jeg skulle være så full av tvil ...

Det var ingen på Pride-kurset som fortalte meg at jeg ville være så vettskremt. Det var ingen der som fortalte meg at jeg skulle føle meg så usikker på min egnethet som mor. Det var absolutt ingen som fortalte meg at jeg skulle sitte og kikke på barna som skal bo hos oss og fundere på om jeg virkelig gjør det rette ved å åpne hjemmet mitt for to fremmede mennesker. Det var ingen som fortalte meg at jeg kom til å være vettskremt for oppgaven ... så vettskremt for å feile.

Det var ingen som fortalte meg at jeg ville føle meg så lita ... så hjelpesløs ... og så alene i redselen.

Det var ingen som fortalte meg hvor mye tid en slik overføring tar ... hvor mye kjøring det innebærer. Det var ingen som fortalte hvor mange timer i møter man kommer til å bruke. Det var ingen som fortalte oss at en av oss burde si opp jobben allerede ved kontraktskriving for å ha tid og overskudd til overføringen.

Det var ingen som fortalte at jeg kom til å bli så sliten av prosessen ...

Om mindre enn to døgn har barna flyttet inn her. Om mindre enn to døgn er vi en familie på fem ... Om mindre enn to døgn er vi fem på fulltid.

Jeg er vettskremt ...

... og jeg gleder meg ...

Men akkurat nå er jeg mest av alt vettskremt ... 

Tenk om jeg feiler?

Tenk om jeg ikke klarer å gi barna det de fortjener? Det de trenger ... det de har krav på.

Tenk om jeg ikke makter å gi av meg selv til disse to menneskene som ikke er mine biologisk.

Tenk om foreldrene lager leven ...

Tenk om ...

Tenk ...

Herregud ... jeg er vettskremt.




 

Stikkord:

Én kommentar

Rita Helen

20.12.2012 kl.11:59

Jeg forstår redselen, men jeg tror dere kommer til å takle dette ganske så bra. Dere har mye omsorg og kjærlighet til å dele på flere. Ingen er perfekt- men disse menneskene trenger et normalt liv og rutiner. Og det klarer dere nok fint. Håper Vilja takler det, hun må tross alt dele dere med andre. Håper dere får roen over dere så ting fremover blir forutsigbart og ikke så usikkert. Slike oppgaver er jo ofte det- mange vet ikke hvor lenge de blir. Ønsker dere lykke til.

Skriv en ny kommentar

Kikki Berli-Johnsen

Kikki Berli-Johnsen

6, Stokke

Journalist og forfatterspire med en stor lidenskap for styrketrening og med stor kjennskap til dietter, lavkarbo, kosttilskudd, sportsernæring, næringskonsentrater og profiler innen de største kraftsportene i inn og utland. Lykkelig, gift, mamma til to, strongwoman, skrotløfter, aktiv, skravlesjuk, tenkende, skapende, kjærlig, egoistisk, navlebeskuende, kverulerende, nær, varm ... skrivende. Alltid skrivende.

Kategorier

Arkiv

hits