Sleepyhead ...

- "mamma ... jeg drømte så stygg en drøm. Får jeg sove hos dere?"

Husets syvåring står i døråpningen inn til soverommet vårt. Håret står til alle kanter, og i øyene er det tårer. Jeg slår dyna til side, kryper litt lenger ut på kanten av senga og tilbyr henne den trygge plassen mellom meg og pappaen hennes. Hun krabber fornøyd opp mellom oss, legger hele den sovevarme kroppen inntil min og sukker fornøyd.

- "her er det godt å ligge, mamma"!

Det går noen minutter, og sovepusten går jevnt hos far og datter. Jeg ligger igjen og prøver å finne en god sovestilling på 30 centimeter. Det er så ikke enkelt når en varm syv år gammel kropp ligger så tett inntil meg som det bare er mulig å komme. Hun vrir seg, ligger og småsparker meg og er ikke helt enkel å dele seng med, men jeg hører henne sukke fornøyd, så jeg lar henne ligge.

Natta er urolig, ungen er urolig ... jeg er urolig.

Jeg sovner og våkner etter ei stund av mareritt. Pusten går fort, kroppen er svett og hjertet slår så fort og hardt i brystet at det gjør vondt. Ingen våkner for å trøste meg, så jeg må riste av meg den vonde drømmen selv. Det tar ei stund, for drømmen var vond ... ordentlig vond, og hver gang jeg lukker øyene er jeg tilbake til der jeg våknet.

Etterhvert roer kroppen seg og jeg sovner igjen. Jeg sover lett, våkner av hver lille bevegelse fra Skjønnheten ved siden av meg. Våkner av en stor, tung arm som blir slengt over oss begge. Jeg smiler litt, til tross for at jeg er så trøtt at det gjør vondt. Jeg er så heldig som får ligge i ei varm seng sammen med disse to menneskene som gjør livet mitt godt.

Jeg må ha sovnet igjen, for plutselig ringer klokka.

Jeg kjemper med søvnen, kjemper meg ut av dens varme favntak, og kjenner at tirsdagen er tung ... motivasjonen for å starte dagen med en svett gåtur er helt borte, og det eneste som surrer rundt i en heller lite samarbeidsvillig hjerne er mer søvn. Jeg trenger minst seks timer for å fungere optimalt gjennom en hel dag, aller helst nesten syv. I natt ble det i overkant av fire, og det kjennes i kroppen. 

Jeg sukker tungt og slår dyna til side. Opp må jeg ... ungene må få frokost, nistepakker, rene klær ... mannen må få kaffe og jeg må ha te.

No rest for the wicked sies det ...

Jeg setter bare, sovevarme bein på et kaldt gulv, kjenner en frysning gå gjennom hele meg og gjesper så stort jeg bare kan.

Kom igjen, tirsdag ... jeg skal nok klare deg også!

 




 

Stikkord:

2 kommentarer

Lisbeth

02.09.2013 kl.21:31

Jammen godt vesla har ei så snill mor som ar hun ta over soveplassen, og passer på hun igjennom alt godt og vondt

Borghild

06.11.2013 kl.15:18

Sv: tusen takk for fin kommentar! Forresten ein koseleg blogg du har :-)

Skriv en ny kommentar

Kikki Berli-Johnsen

Kikki Berli-Johnsen

6, Stokke

Journalist og forfatterspire med en stor lidenskap for styrketrening og med stor kjennskap til dietter, lavkarbo, kosttilskudd, sportsernæring, næringskonsentrater og profiler innen de største kraftsportene i inn og utland. Lykkelig, gift, mamma til to, strongwoman, skrotløfter, aktiv, skravlesjuk, tenkende, skapende, kjærlig, egoistisk, navlebeskuende, kverulerende, nær, varm ... skrivende. Alltid skrivende.

Kategorier

Arkiv

hits