Jeg gikk for vann ...

Vi kan ikke leve uten vann.

Vi vet alle at slik er det, men likevel er mangelen på rent vann i verden enorm.

Jeg, som bor i Norge, tar rent vann som en selvfølge. Jeg kan alltid tappe friskt vann fra krana, jeg kan drikke det uten å være redd for å bli syk. Jeg kan dusje så lenge jeg vil og jeg kan bruke vann når det passer meg, til hva jeg vil, uten å tenke på begrensninger. Jeg er et av de heldigste menneskene i verden, bare fordi jeg har ubegrenset tilgang til rent vann.

1 av 10 lever uten å ha tilgang til rent vann - det er svimlende 768 millioner mennesker rundt om i verden.


Ikke uventet er det flest kvinner og jenter blant disse millionene med mennesker som daglig må gå flere timer for å hente disse sårt nødvendige bøttene med vann. Det er liksom en kvinnejobb, det å skaffe nødvendig vann, og det faktum at det er kvinner og jenter som må gå så langt for å hente vann sørger for at jenter ikke får den utdannelsen de har krav på, at kvinner ikke kan jobbe, og det sørger også for at kvinner ikke er tilstede når det skal tas viktige avgjørelser i landsbyene hvor de bor.

Agnes er en av disse jentene.

12 år gamle Agnes står opp før soloppgang hver eneste dag. Hun går alene i en halvtime før hun treffer noen hun kan gå sammen med resten av turen til brønnen. Der fyller hun bøtta si med vann, og bærer den tunge bøtta på hodet tilbake landsbyen - uten så mye som å blunke.Dette gjør hun hver morgen før skolen og hver ettermiddag etter skolen.

Hver dag går hun i mer enn fem timer.

Fem timer som skulle vært brukt til noe annet, fem timer som kunne vært brukt til lekser, til lek ... fem timer som kunne vært brukt til å være det hun er; ei tolv år gammel jente. En brønn i landsbyen hennes ville økt sjansene hennes for å få en utdannelse, til å få lov til å være barn.

Vann forandrer alt.

For et par uker siden fikk jeg ei melding på Facebook fra ei god venninne.
Kari Jaquesson fortalte meg Agnes sin historie og spurte meg om jeg kunne tenke meg å være med på en solidaritetsmarsj for Agnes og alle de andre millionene med kvinner og jenter som hver dag gjør det samme som henne. Solidaritetsmarsjen skulle rette fokus mot årets TV-aksjon, som i år er i regi av Kirkens Nødhjelp. Pengene som blir samlet inn skal gå til å sørge for rent vann til minst én million mennesker, forhåpentligvis enda flere.

Hun fortalte at jeg kom til å gå sammen med flere andre kjendiser fra tv, teater, politikk, radio og idrett. Vi skulle gå vår solidaritetsmarsj på tredemøller, vi skulle følge Agnes på en av hennes daglige turer, og når vi kom til "brønnen" skulle vi få sandsekker som vi skulle bære tilbake. Jeg nølte ikke et øyeblikk da jeg svarte ja.

For ... det er enkelt, ikke sant?

Bare traske ettpar timer på tredemølla i godt selskap, for så å bære en sandsekk en liten del av turen.

Jeg må innrømme at de siste par dagene før marsjen så var jeg litt i tvil på om jeg skulle gjøre det. Luksusdyret i meg tenkte at jeg tross alt ikke er vant til å gå slike distanser. Jeg er vant til å bære tunge ting, men aldri mer en 75 sekunder.  Men ... å gå for Agnes og å gå for vann. Det traff en streng i meg, så jeg holdt fast ved den opprinnelige planen; jeg skulle gå for vann.

Torsdag 9. oktober var dagen vi skulle gå for vann - 10 dager før TV-aksjonen på NRK. Det var en av disse dagene hvor det regner som om himmelen skulle vært åpen .. en av disse dagene med mer enn nok vann. En av disse dagene som ville fylt en brønn.

Vi hadde et kort møte før vi begynte å gå, hvor vi fikk vite at Agnes sin tur ville bli vist på skjermer foran tredemøllene, og at vi skulle følge hele hennes tur. Når hun kom til brønnen og skulle fylle opp sin bøtte, ville vi få våre sandsekker, og disse skulle tilsvare hennes bør i vekt. Vi ville ikke få lov til å drikke under turen, men når vi kom til brønnen skulle vi få en slurk eller to med vann, slik hun får.

Så begynte vi å gå ...

Å gå på tredemølle, med gode sko på føttene, mat i magen og nok væske i kroppen til å ikke bli dehydrert ... vel, jeg var heldig. Å se Agnes gå sin tur alene, se for meg hva som har skjedd med henne på disse turene hver dag, å prøve å se for meg hvordan livet hennes er og vil bli ... vel, det gjorde turen straks litt tøffere å gå. Men derigjen; jeg var varm og trygg, jeg visste at om ettpar timer så ville min tur være over og jeg kunne spise og drikke alt jeg hadde lyst på. Øystein - turkompisen min - og jeg diskuterte dette, og jeg må innrømme at tanken på den biffen jeg drømte om ikke var like fristende da jeg kikket på jenta på skjermen og tenkte på at hun ikke hadde de mulighetene.

Mens vi gikk snakket vi om hvor heldige våre barn er som er født der de er, som har tilgang til alt de vil, når de vil, som kan bli hva de vil, som kan gifte seg med hvem de vil, som aldri vil oppleve å måtte gå i timesvis for å hente vann til familien sin, som aldri vil oppleve kjønnslemlestelse ...

Vi reflektere over livet, både her i Norge og i andre land i verden. Av og til ble vi bare stille mens vi gikk der og kikket på jenta på skjermen, som gikk der i slippersene sine, med den rosa bøtta si på ryggen ... helt alene et sted i Afrika.

Så var vi ved brønnen, og vi fikk vårt "vann".

Min sandsekk veide 25 kilo ... Agnes sin vannbøtte tar 15 liter. Hun tok en slurk med vann, jeg tok også en slurk vann. Jeg spiste en halv banan, hun spiste ingenting. Hun bar sin bøtte på hodet, jeg bar min sandsekk på skuldrene.

Jeg var stillere på turen tilbake til "landsbyen". Jeg kikket på Agnes ... la merke til hvor elegant hun bar bøtta si på hodet ... og etter ei stund la jeg merke til at hun også begynte å bli sliten. Skrittene hennes var ikke lenger like lette, ryggen var ikke lenger like rak ... Jeg fikk et intenst behov for å gråte. Ingen barn skulle være nødt til å gå for å hente vann. Ingen barn skulle trenge å leve slik som Agnes gjør. Jeg ble sint ... jeg ble trist ... jeg kjente på en skyldfølelse for at jeg er født i Norge.

Det var en lang tur tilbake ...

Og så var turen over. Alle jublet ... alle var glade og stolte, klappet hverandre på ryggen, gratulerte hverandre med vel fullført marsj ... og jeg hadde fortsatt lyst til å gråte. Jeg fortalte Kari hvordan jeg følte det, og hun ba meg om å dele opplevelsen og tankene mine med de andre .. men jeg kunne ikke. Jeg tok med meg bananen min og vannet mitt, og satte meg på ei stepkasse bakerst i rommet. Jeg gjorde et kjapt lite intervju, jeg stilte opp på ettpar bilder ... og så dro jeg. Jeg gikk over til bilen min, startet den opp og kjørte hjemover.

Etter bare noen kilometer klarte jeg ikke å holde tilbake mer. Jeg begynte å gråte. Og jeg gråt nesten hele veien hjem. Agnes og alle de andre kvinnene og jentene som hver dag - flere ganger om dagen - går for å hente vann til familiene sine, var i tankene mine, og kunnskapen jeg hadde fått om hvordan deres liv er fikk meg til å bli så inderlig, inderlig trist.

Å tenke på dette gjør meg fortsatt trist, og jeg har grått mye de siste dagene. Jeg har grått veldig mye. Vissheten om at jeg bor her jeg bor, og at jeg strengt tatt kan gjøre så inderlig lite for å hjelpe, får meg til å føle meg så hjelpesløs. Jeg kunne ønske jeg kunne gjøre mer. Jeg kunne ønske jeg kunne gjøre en forskjell. Jeg kunne ønske jeg hadde evnen til å utføre mirakler, slik at jeg kunne gjort verden til et bedre sted å være for alle.

Men jeg kan ikke det. Alt jeg kan gjøre, er å gjøre så mye jeg kan her i Norge. Jeg kan ikke redde verden, men jeg kan hjelpe til med å få fokuset på disse små nødvendighetene som for eksempel rent vann i eller i nærheten av alle landsbyer og byer i verden. Jeg kan gjøre det ved å delta på arrangementer slik som denne solidaritetsmarsjen for vann, eller jeg kan gå fra dør til dør med innsamlingsbøsse søndag 19. oktober for å samle inn penger til årets TV-aksjon i regi av NRK og Kirkens Nødhjelp. Så langt har over 50.000 flotte mennesker meldt seg som bøssebærere, noe som har sørget for at Agnes sin tur til brønnen nå er 1 time og 16 minutter kortere enn den var før. La oss gå sammen for at ingen mennesker skal trenge å gå lenger enn en halv time for å få tilgang til rent vann.

Kjære medmenneske .. du kan hjelpe Agnes og alle kvinner og jenter som henne ved å gå for vann søndag 19. Oktober 2014. Du melder deg som bøssebærer her: www.blimed.no

Kjære venn ... vann forandrer alt. Bli med meg og gå for vann.

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kikki Berli-Johnsen

Kikki Berli-Johnsen

6, Stokke

Journalist og forfatterspire med en stor lidenskap for styrketrening og med stor kjennskap til dietter, lavkarbo, kosttilskudd, sportsernæring, næringskonsentrater og profiler innen de største kraftsportene i inn og utland. Lykkelig, gift, mamma til to, strongwoman, skrotløfter, aktiv, skravlesjuk, tenkende, skapende, kjærlig, egoistisk, navlebeskuende, kverulerende, nær, varm ... skrivende. Alltid skrivende.

Kategorier

Arkiv

hits